Varenes verdi

Prisene øker, både på mat og strøm, samtidig som renta på boliglånet går opp. Det gjør at flere av oss må se på hvor vi kan stramme inn i budsjettet, blant annet i matbutikken.

For de fleste av oss som ikke har en budsjettsprekk som kvalifiserer til Luksusfellen, er det ikke et enkelt stort grep vi kan ta som sørger for at budsjettet går i balanse. Det er heller en masse små justeringer som totalt gjør at summen vi bruker på bolig, mat og de andre tingene vi vil ha for å ha et godt liv, passer med summen vi får for å selge arbeidskrafta vår.

Her om dagen posta jeg på et sosialt medium at jeg hadde kjøpt en av de billigste ostene på markedet, fra et av butikkenes egne merkevarer (også kalt EMV). Jeg spurte om den egentlig smakte så mye verre enn den store, relativt rimelige Norvegia-osten fra Tine. Forskjellen i pris er rundt 40 kroner per kilo, noe som jo blir litt penger over tid når man fôrer på voksende unger. Det hagla med tilbakemeldinger, både om at den ikke smaker godt, at å sammenlikne to smaksløse oster er hipp som happ, det er ekte ost som gjelder, og at det er dumt for bøndene at man kjøper butikkenes billigmerker istedenfor osten fra bøndenes samvirke, Tine, eller direkte fra bøndene.

Denne litt lange introen skriver jeg ikke for å bidra til den store massen av tekster om hvordan man kan spare (enda spare seg lykkelig), men for å understreke noen av dilemmaene vi står i som forbrukere – for oss som har det privilegiet at vi kan velge i butikken, det er det jo en voksende andel som ikke kan, jamfør den gode serien i denne avisa om matkøen på Grønland. Skal vi ha litt romsligere økonomi selv, eller skal vi «stemme med lommeboka», som mange mener er viktig?

Vi bruker historisk lite penger på mat i Norge, burde vi ikke kunne bruke litt mer på det som tross alt holder oss i live? Prisen bøndene får for det som produserer på gårdene, har gått betydelig ned siden begynnelsen av 1980-tallet. Bonden får stadig mindre for det de selger, men prisene du og jeg betaler i butikken har ikke falt i samme takt. Denne forskjellen blir ikke borte i løse lufta: Den går rett i lommene på eierne av de store matvarekjedene.

I fjor fikk vi vite at dagligvarebaronene som eier Rema 1000 og Norgesgruppen, hadde blitt 62 milliarder kroner rikere under koronakrisa. Det er ikke en skrivefeil, det var faktisk milliarder, ikke millioner. Bare fordi de eier en kritisk infrastruktur, det siste leddet i matdistribusjonskjeden, er det altså noen som blir rike på oss andres nødvendige forbruk av mat.

Men maten oppstår ikke på magisk vis i butikken. Den lages av bønder, foredles av næringsmiddelarbeidere, leveres av transportarbeidere og settes i hyllene av butikkmedarbeidere. På tross av at vi gjennom koronapandemi og krig virkelig har fått øynene opp for at maten – og de som lager og foredler den – er noe av det viktigste vi har, er det ikke bøndene og arbeiderne som tjener penger på maten. Det er det dagligvarebaronene som gjør.

Noen blir rike på andres nødvendige forbruk av mat

Når jeg kjøper en ost fra en av butikkenes egne merkevarer (tenk First Price, Prima, Eldorado), gir jeg mer forhandlingsmakt til dagligvarebaronene versus andre produsenter, som for eksempel bondeeide Tine. Da får dagligvarebaronene mer kontroll over hele matproduksjonskjeden. Men det er jo ikke sånn at når jeg kjøper den litt dyrere Norvegia-osten, så får en bonde 40 kroner mer inn på kontoen enn om jeg kjøper den billige. For bonden er forskjellen minimal, og inntekta uansett horribelt dårlig.

Jeg kan stemme med lommeboka, men jeg har så utrolig mye mindre makt enn Rema-Reitan eller Norgesgruppen-Johannson. SV har foreslått å utrede å forby butikkenes egne merkevarer, men et slikt forbud kan være problematisk for den norske næringsmiddelindustrien som produserer for blant annet Coop. Et forbud mot EMV er i dag å ta fra de med minst penger muligheten til å velge de rimeligste varene i butikken, mens dagligvarebaronene fremdeles kan le på privatflyet sitt hele veien til den store villaen i Syden.

Løsninga er å ta pengene fra dagligvarebaronene, og gi dem til alle de som sliter gjennom hele næringskjeden for at vi skal få maten på bordet. Det høres kanskje utopisk ut, men hvorfor skal noen få tjene penger på maten andre produserer, maten vi alle trenger? Det er dét som er grotesk.

Publisert i Klassekampen fredag 6. mai 2022