Vår uføre dronning

Lørdag 19. august fylte kronprinsesse Mette-Marit 50 år. I den anledningen viet mediene stor plass til den rørende kjærlighetshistorien som i sin tid brakte henne inn i kongefamilien.

Selv bet jeg meg imidlertid mest merke i en annen del av historien om vår kommende dronning, som bør være vel så inspirerende for mange.

De siste årene har kronprinsessen nemlig vært syk. I 2017 meldte Slottet at hun hadde fått krystallsyken, en sykdom som medfører kraftige anfall av svimmelhet.

Bare et år senere fikk hun diagnosen lungefibrose. Det er en kronisk sykdom som medfører at det danner seg arr i lungene som går ut over evnen til å puste normalt.

Hvor alvorlig er kronprinsessens sykdomsbilde? Til VG på den store dagen sa kongehusekspert Trond Norén Isaksen følgende: «Hun har en sykdom som gjør at om hun ikke hadde vært kronprinsesse, ville hun kanskje vært uføretrygdet. Hun har tilpasset seg ved at hun ikke lenger har så mange offisielle oppdrag.»

Denne opplysningen bør være en real tankevekker for de mange som har fordommer mot uføre mennesker. Om få år kan Norge nemlig få en dronning som egentlig ville kvalifisert til uføretrygd. Det snur det amerikanske skjellsordet welfare queen på hodet.

Kronprinsessen er et av landets mest privilegerte mennesker. Hun har en stab rundt seg som hjelper henne med det aller meste, fra å sminke seg til å gjøre rent hjemme. Det er så å si alltid mennesker rundt Mette-Marit som passer på henne.

Økonomisk sitter hun og kronprinsen heller ikke dårlig i det. Deres felles apanasje på nærmere tolv millioner er et godt stykke unna minstesatsene i Nav-systemet, for å si det slik.

Derfor skal man være forsiktig med å sammenligne Mette-Marits liv med livene til de mange titusener av uføre som lever i fattigdom. Til det er forskjellene ganske enkelt for store, uavhengig av om sykdomsbildet kan være ganske likt.

Likevel tenker jeg at det er noe vi som samfunn kan lære av eksempelet Mette-Marit, nemlig at vi bør sette pris også på mennesker som er syke og står utenfor arbeidslivet.

Svært mange uføre mennesker føler seg i dag ubrukelige. Mange av dem skammer seg dypt over å være syke, så absurd det enn høres ut for mange. Skamme seg gjør også kronprinsessen. I NRK-programmet The Kåss Furuseths sa Mette-Marit:

«Jeg tror jeg skammer meg litt fordi jeg er syk, det skammer jeg meg litt for. Eller jeg vet at jeg skammer meg for det (...) Etter at jeg ble syk og fikk en diagnose, jeg har vært syk i mange år, men etter at jeg fikk den diagnosen og sånn, det er noe veldig sårt med å ikke kunne være den som alle forventer at jeg skal være, å ikke ha den arbeidskapasiteten som jeg hadde før.»

Dette er nok ord de aller fleste uføre kan nikke gjenkjennende til. Følelsen av å være ubrukelig kan for mange være vel så vond som sykdom og skader.

Vi har 366.000 uføre i Norge. Det sier seg selv at det er umulig å skjære alle over samme kam. Mens noen er så syke og ødelagte at de knapt kommer seg på beina, føler nok de fleste at de fortsatt har noe å bidra med selv om det ikke lenger finnes plass til dem i arbeidslivet.

Sannheten er at uføre er en stor ressurs for samfunnet vårt.

Mange av de som deler ut mat i de voksende matkøene er for eksempel selv uføre. I motsetning til de som står i full jobb har de ledig tid midt på dagen som de kan bruke til å hjelpe.

Til høsten står en drøss med uføre på lister for politiske partier landet over. Man mister nemlig ikke evnen til å sitte på et møte eller to i måneden bare fordi man blir trygdet.

Og da har vi ikke begynt å snakke om den store innsatsen syke og eldre mennesker gjør for å holde landets småbarnsfamilier sammen. Jeg vet for eksempel av egen erfaring med at uføre kan egne seg svært godt som barnevakter.

Dessverre gjør samfunnet lite for å oppmuntre eller belønne uføre som vil ta i et tak. Mange opplever at samfunnet har avskiltet dem fullstendig. Fordommer mot og mistenkeliggjøring av uføre er en av de mest utbredte formene for mobbing vi har.

Vi politikere gjør det heller ikke særlig enkelt for uføre å bidra med det de kan. Hvis uføretrygdede prøver å påta seg småjobber, blir de raskt straffet med betydelige kutt i trygdet. Avkortingen kommer på toppen av vanlig skatt, slik at det ofte knapt lønner seg å jobbe for uføre i det hele tatt.

En merkelig politikk dersom man skal ta den bejublede arbeidslinjen på alvor.

Hva er det som gjør at Mette-Marit kan fungere så godt som kronprinsesse selv om hun er ufør? Det er at så mye blir lagt til rette for henne. Hadde vi lagt bedre til rette for syke mennesker i arbeidslivet, ville vi nok hatt flere i jobb og færre på Nav.

Nå er selvfølgelig det fullstendig urealistisk at samtlige av landets uføretrygdede skal få hvert sitt personlige hoff. Men det er kanskje ikke for mye å forvente at samfunnet prøver å legge bitte litt til rette for at de kan bidra med det de har helse til.

Et første steg bør være å fjerne de mange detaljerte og meningsløse avkortingsreglene som skremmer så mange uføre fra å holde en minimumskontakt med arbeidslivet.

Mette-Marit vil aldri bli noen typisk ufør. Men ved å snakke åpent om sykdom og skam kan hun bidra til å fjerne en del av fordommene trygdet folk lider under.

Å være uføretrygdet er nemlig ikke det samme som å være ubrukelig.

Publisert i VG lørdag 2. september 2023