Vår felles skam og oppgave

Finansministeren la 27. april frem et regnestykke som antok at en vanlig familie har en million kroner utbetalt etter skatt. Hvordan finansministeren kom frem til dette, er vanskelig å begripe. Politikerklassen opplever at kanskje at deres lønninger er passe vanlige, sammenlignet med lønningene til de offentlige direktørene og næringslivstoppene de omgås.

20 prosent av befolkningen bor i husstander med over en million utbetalt i året, og 20 prosent i husstander som oppgir at de ikke vil klare en uforutsett utgift. Begge andelene er ytterkanter i et samfunn med raskt økende forskjeller. Det store flertallet av familier har rundt halvparten av Vedums eksempelfamilie – medianhusholdningen sitter igjen med 546.700 kroner etter skatt. Andelen familier som har under 60 prosent av dét igjen, jevnt økende.

Fattigdommen i Norge har tredoblet seg i løpet av de siste fem regjeringene, og vi snakker altfor lite om det. Rundt tolv prosent av barn lever under den relative fattigdomsgrensen. Mer enn 115.000 barn vokser per 2020 opp i familier som ikke har råd til å delta i samfunnet på lik linje med andre.

De kan ikke kjøpe egen bolig, eie bil, dra på ferie eller kjøpe nye klær. Halvparten av barna som vokser opp i fattigdom, bor i familier som får mer enn halve inntekten sin gjennom offentlige overføringer. De har foreldre som er uføre, syke og arbeidsledige. Den økte fattigdommen er konsekvensen av en villet politikk gjennom 30 år. Siden 1980-tallet har regjeringer flyttet verdier fra fellesskapet til private lommer, satt velferdsoppgaver ut på anbud eller til frivilligheten. Ansvaret for velferden flyttes fra det offentlige til sivilsamfunnet og fra fellesskapet til individene.

Fattigdommen i Norge har tredoblet seg

Høyresiden forsvarer denne uretten med at økte forskjeller motiverer folk til å endre situasjonen sin. Jobbe mer, investere smart, benytte seg av mulighetene. Navs slagord er nettopp «vi gir mennesker muligheter».

Solberg-regjeringen bygget systematisk og effektivt ned velferdsstaten. De kuttet i ytelser og høvlet penger fra det offentlige som kunne «gitt mennesker muligheter». Like før de forlot kontorene, skrinla de arbeidet mot barnefattigdom – tilskuddsordningen som før gikk til fattigdomsbekjempelse, går i dag til «inkludering av barn og unge». Dagens regjering har fulgt opp med å skrote fritidskortordningen, kutte tiltakspenger til 255 kroner dagen og fortsatt underregulere pensjonen til dem som har minst.

Økte priser på mat, drivstoff, bolig og strøm kan ta knekken på økonomien til langt flere enn dem som fyller fattigdomskriteriene. Inkassobransjen varsler om en enorm økning av saker, særlig knyttet til strøm, og at også grupper som aldri har vært i faresonen før, sliter med å betale regningene.

I Bergen har en sterk venstreside med SV i spissen de siste årene presset frem sosialhjelpssatser på Sifo-nivå. I tillegg får barn med foreldre som mottar sosialhjelp, gratis fritidsaktiviteter gjennom aktivitetskortordningen.

Sosialhjelp gir i Bergen faktisk vesentlig mer til livsopphold enn de minste pensjonene og uføretrygdene, tiltakspenger og med de laveste lønningene. Siden økningene begynte for fire år siden, har antall personer som mottar sosialhjelp, har gått ned.

Vi må slutte å snakke om fattigdom som individuelle problemer, og begynne å snakke om det som vårt felles problem. Det er ingen skam å være fattig. Det er vår felles skam at fattigdommen øker i velferdsstaten vår, og det er vår felles oppgave å gjøre noe med det.

Vi må slutte å behandle fattigdommen som et sosialt problem, og løse det som et økonomisk problem. Vi må slutte å snakke om hvordan vi kan hjelpe de fattige, og begynne å snakke om hvordan vi kan avskaffe fattigdommen.

De to siste årene har vi hatt en rekke markedskriser – virus-, strøm-, drivstoff- og mat- krise. Vi kan ikke fortsette å løse disse ved å tømme penger fra felleskassen i hendene på kapitalister. Markedet styres av betalingsvilje, ikke naturlover. De økte prisene er konsekvensene av politikk, konsekvensene av å la markedet «virke i fred», for å sitere arbeids- og inkluderingsministeren.

Krisepakker og ordninger som strømstøtte forer markedet og fører til fortsatt vekst og økende forskjeller. Skal vi ut av krisene, må det vanlige folk trenger, ut av markedet.

Vi trenger flere offentlige eller ikke-kommersielle utleieboliger, makspris på strøm, billig offentlig transport og prisregulering av varer som dekker grunnleggende behov.

La meg slå et slag for et nytt slagord for velferdsstatens Nav: «Vi gir mennesker trygghet». Om flere skal bli vanlige folk, må inntektene til de fattigste øke, inntektene til de rikeste må senkes, mens resten står helt stille. Slik kan vi både avskaffe fattigdom og debatten om hvem som er de vanlige folkene. Er det mer naivt å tro på folk enn på markedet? Om alle blir vanlige, blir det endelig alles tur.

Publisert i Klassekampen tirsdag 10. mai 2022