Vår felles pensjon

Statsbudsjettet kom i går, og denne teksten er skrevet før det. Jeg tar likevel sjansen på å kritisere det som legges fram. Jeg kan jo ta feil. Det kan hende alle miljøorganisasjonene i dag er jublende lykkelige fordi regjeringen har lagt fram et budsjett som restaurerer masse myr, stanser store motorveiprosjekter, legger opp til storstilt bevaring av viktige arters leveområder og øker budsjettet for frivillig vern av skog med millioner. Men jeg tror ikke det. Denne regjeringen har ikke vært så ivrige på å sikre naturen og stanse klimaendringene som mange håpet på etter valget i fjor. Og i forkant av dette budsjettet har Støre varsla at det blir strammere framover.

Det er ikke rart. Vi lever i en krisetid. Da vi skjønte at pandemien ville gå over, da de første vaksinene blei rulla ut, forestilte vi oss hvordan tiden etter koronaen skulle bli. Vi skulle feste i ti år, sånn som etter første verdenskrig. Vi drømte om alle de sosiale tilstelningene vi skulle gå på, vi skulle leve livet til fulle, alle pengene vi sparte på å ikke reise og spise på restaurant i løpet av korona-årene skulle vi bruke på å sprute sjampanje på hverandre. Det skulle bli fantastisk.

Sånn blei det ikke. Istedenfor vill festing fikk vi krig i Europa. Sjampanjen blei bytta ut med økte strømregninger. Samtidig blir konsekvensene av de globale klimautslippene mer og mer tydelige for hver måned som går, med ekstremvær, orkaner, sviktende avlinger og vannmangel. Målet for når vi skal kutte utslippene våre med 50–55 prosent, året 2030, nærmer seg med stormskritt. Og alle prognoser viser at vi ikke kommer til å klare det med tiltakene det legges opp til i dag.

Ikke nok med klimaproblemene. Fisken i havet kjemper om plassen med alt plastavfallet vårt. Ungenes lekeplasser blir klinisk rensa for gress og jord og fylles med giftige oppmalte bildekk. Miljøgiftene øker oppover i næringsnettet, også i våre egne kropper. Jeg blir mer og mer redd for at barna mine ikke skal kunne eller ville få barn. Ikke fordi det er så viktig å få barn, det er nok av andre ting å ta seg til. Men det er trist om valget gjøres fordi de ikke ser noen framtid for seg og sine på grunn av krig og pandemier, klimaendringene og katastrofene det fører med seg, eller fordi våre utslipp av miljøgifter har gjort at kroppene deres ikke kan.

Regjeringen har ikke vært så ivrige på å sikre naturen

Samtidig går jo livet sin gang. E-postboksen plinger støtt og stadig med min banks innstendige ønske om at jeg skal begynne å spare til pensjon selv. Fordi det offentlige pensjonssystemet har blitt ødelagt av regjeringer som opp gjennom tidene mener de må spare penger, ikke har råd til en god offentlig pensjon. Jeg klarer å sette av noen hundrelapper ekstra til pensjon hver måned nå, det er ikke det. Det er bare ikke vits å ha råd til krem på fyrstekaka når jeg blir 80, hvis verden har gått til helvete av klimaendringene og barna og de eventuelle barnebarna mine ødelegger kakefesten med anklager om at jeg og min generasjon har ødelagt verden. Hvilket vi jo sannsynligvis har, dagens innsats tatt i betraktning.

Naturen er som vårt offentlige pensjonssparingssystem. Rasert, men mulig å gjenopprette. Å ta vare på naturen henger tett sammen med å stanse klimaendringene. Naturpanelet (IPBES) har slått fast at menneskelig aktivitet har endret naturen betydelig over hele kloden, inkludert 75 prosent av miljøet på land. Endringene har alvorlige konsekvenser for 66 prosent av det marine miljøet, og over 85 prosent av verdens våtmarksområder har gått tapt. En av åtte arter som lever på kloden i dag er trua av utryddelse.

Dette skriver regjeringen selv på sine nettsider. FNs klimapanel og naturpanelet har slått fast at naturmangfold og fungerende økosystemer er essensielle for å bekjempe klimaendringene. Naturen gir oss oksygen, renser vannet vårt, gir oss mat, byggematerialer og medisiner. Vi kan rett og slett ikke klare oss uten den.

Nettopp på grunn av krig og klimautslipp trenger vi å øke statsbudsjettpostene som går til å ta vare på og restaurere natur – jobben vi må intensivere nå for å stanse klimaendringene er som den månedlige lønna som kommer inn på kontoen. Det må vi gjøre her og nå for å overleve. Men vi trenger også pensjon, og det er naturen. Den slår inn og beskytter oss mot klimaendringene når vi trenger det. Men da må innsatsen, sparinga, begynne nå, i dette statsbudsjettet.

Publisert i Klassekampen fredag 7. oktober 2022