Ut av forbruksbobla

Jeg har vokst opp i et forbrukersamfunn. Å kjøpe ting gjør meg glad. Eller det gjorde i alle fall det før. Da jeg var ungdom pleide jeg å liste opp «shopping» som en av mine hobbyer. Ganske sprøtt kanskje, men jeg var ikke den eneste. Blant mine venninner var det å reise på ferie og «shoppe» noe vi virkelig gledet oss til. Vi vokste opp til å bli forbrukere.

Etterkrigstidens fremtidsoptimisme var preget av økonomisk vekst, og i Norge et sterkt fellesskap. Men kulturelt var vi også sterkt påvirket av USA. Friheten til å være en individuell forbruker ble løftet frem som veien til et lykkelig liv. Den nye forbrukerkulturen ga fremtidsoptimisme for yngre generasjoner. Ettersom tiden har gått, jeg har blitt eldre og utviklingen i samfunnet har endret seg, så gir shopping og forbruk meg mindre og mindre glede, og mer og mer uro. Det som skapte fremtidsoptimisme i etterkrigstiden, gir fremtidspessimisme i 2021. Vårt økende forbruk krever nemlig sitt av både dyr, mennesker og natur. Og selv om økonomien krever mer vekst, mer produktivitet, mer forbruk, så er ikke jordkloden en evighetsmaskin.

Hvert minutt går 15 tonn plast ut i verdenshavene. Vårt forbruk skaper mengder av avfall som truer med å ødelegge livet i vann. De siste 50 årene har vi mistet nesten 70% av verdens ville dyr. Menneskers enorme forbruk av naturressurser og arealer, vår forurensning og vårt avfall, er bare noe av det som truer verdens ville dyr. Det settes stadig nye varmerekorder, og her i Norge blir det mindre hvit vinter, og mer regn og ekstremvær. Alle er enige om at dette er kritisk, men likevel skjer det ikke nok, og det skjer ikke fort nok. Verdens ledende politikere forhandler frem klimaavtaler med jevne mellomrom, men handlekraften uteblir. Hvorfor er det så vanskelig?

Har du noen gang jobbet med salgsbudsjetter? Det har jeg jeg. Kanskje du har lagt merke til, at uansett hvor bra dere solgte i fjor, så er målet å selge mer i år. Det holder ikke å bli værende på et stabilt godt resultat, bedriften krever mer vekst. Det samme gjør økonomien vår. Å ikke ha vekst gir kriser i økonomien. Derfor er ideen om det lykkelige, forbrukende individet viktig for den kapitalistiske økonomien. Kapitalismen er avhengig av økonomisk vekst, og økonomisk vekst kommer fra forbruk.

Kanskje er det nettopp dette som gjør det så vanskelig å sette miljø og klima som førsteprioritet. Fordi det betyr at vi må sette økonomien i andre rekke. Fordi det å faktisk snu klima- og naturkatastrofen krever at vi må lage helt andre rammer for økonomi, arbeid og ressursutnytting. Under koronapandemien har denne koblingen blitt ekstra synlig. Det som var en katastrofe for økonomien, viste seg å være ganske så bra for naturen. Utslippene gikk ned verden over, lufta ble renere i en rekke store byer og vannet Venezias kanaler var blått igjen.

Koronapandemien har også vist oss at de finnes politisk handlekraft når det virkelig gjelder. Klima- og naturkrisen er mer alvorlig enn koronakrisen er, men likevel ser vi ikke den samme handlekraften der. Er det fordi det ikke er mulig å løse den krisen innenfor kapitalismens rammer?

Vi lever i en verden som er i kontinuerlig og rask endring. Ting vi ikke kunne forestille oss for 30 år siden, er mulig i dag. Likevel er det så vanskelig å se for seg en annen måte å organisere økonomien på. Jeg er en som drømmer om et annerledes samfunn. I mange år har jeg sett en utvikling jeg misliker og i mange år har jeg drømt om noe annet. Men selv for meg er det utrolig vanskelig å forestille seg at vi skal endre økonomien. Hva sier det om meg og det samfunnet jeg lever i, at det er lettere for meg å forestille meg en verden der naturen gradvis forsvinner og kloden blir mindre levelig, enn å forestille meg et samfunn som snur klimaendringene og restaurerer naturen?

Som rase, har mennesker vært gjennom store samfunnsendringer. Vi har gått fra jeger- og sankersamfunnet til et jordbrukssamfunn. Vi gikk fra føydalsamfunnet til dagens kapitalistiske samfunn. Nå er tiden overmoden for å tenke seg vekk fra kapitalismen og se for seg andre måter å organisere samfunnet på. Den neste generasjonen fortjener at vi klarer å fri oss fra dagens kapitalistiske økonomi, og jobber frem en annen måte å organisere økonomien på. En måte som kan gi oss tilbake fremtidstroen!

Det er fristende å fall inn i Jon Lennons klisje fra sangen «Imagine» når man prøver å se mot et annerledes samfunn. Er det bare en drøm jeg har, som vanskelig lar seg konkretisere? Selv om drømmen om et bedre samfunn føles flyktig, så er konsekvensene av å fortsette i samme spor høyst reelle. Desto viktigere er det at vi starter jobben. Det trengs konkret politikk og handling som peker mot et annet samfunn. Og vet du hva, jeg tror det er min generasjon som må gjøre det. Generasjonen over meg har vist i tiår at de ikke handler, og vi kan ikke vente på at dagens ungdom skal ta ansvaret for oss. Da kan det være for seint. Vi som er unge og nye politikere i dag har et ansvar for å komme oss ut av forbruksbobla, utfordre etablerte systemer og gi ungdommen håpet tilbake. Det ansvaret er Rødt forberedt på å ta.