Urettferdig!

Jeg blir på daglig basis utfordret på rettferdighetsbegrepet av en talefør femåring. For hvorfor får de ungene vi ser i butikken noe godt, når ikke hun får det? Hvorfor får naboen feire ramadan, og ikke hun? Hvorfor kan de voksne være oppe seint, og ikke hun? Hvorfor får ikke hun nye leker hver dag, når ALLE i barnehagen får det?

Jeg skulle selvfølgelig ønske jeg kunne svare følgende: Det er ikke urettferdig. Det som er urettferdig, er at du og de andre ungene i barnehagen må leve med store klimaendringer når dere er voksne, fordi noen i foreldre- og besteforeldregenerasjonen deres var mer opptatt av å la store selskaper tjene penger enn å ta vare på miljøet. Det som er urettferdig er at Amazonas brenner. Det som er urettferdig er at du ikke kommer til å oppleve et like rikt insektliv som jeg gjorde da jeg vokste opp. At unger mange steder i verden ikke kan drikke vann fra bekken på tur, eller fra springen hjemme, fordi det er forurensa. At vi i vår familie prøver å kutte ned på antall flyreiser for å minske klimagassutslippene, mens flere av Norges rikeste har privatfly og suser både hit og dit, helt uten tanke på CO2-ekvivalentene som hoper seg opp i atmosfæren.

Men det kan jeg jo ikke svare til en femåring. Så ofte svarer jeg at forskjellige familier har forskjellige regler. Det aksepteres overraskende ofte som en god grunn til forskjellsbehandling. I utgangspunktet høres det kanskje drøyt ut å forklare andre ungers midt-i-uka-godteri som at de har andre regler, når de ikke overholder den norske lørdagsgodteri-loven. Men det er faktisk ganske smart å ha forskjellige regler for forskjellige familier.

Overraskende nok tror jeg ikke rådende miljøpolitikk hadde klart seg i femåringens rettferdighetsperspektiv. Ta for eksempel elbilpolitikken. Hvis du har råd til å kjøpe en dyr elbil, får du avslag på prisen. Hvis du ikke har råd til ny elbil, men jobber på tidspunkter eller steder som gjør det umulig å ta kollektivtransport, da må du betale mer i bompenger. Har du råd, gjør det kanskje ikke så mye om bompengeprisen øker.

Vi bruker 12,4 milliarder i elbilsubsidier i året, det er penger vi gir til folk som kjøper nye elbiler. 64 prosent av husholdningene som hadde elbil i 2018, hadde også fossilbil. Åtte av ti av oss kjøper bruktbil. Det er middelklassen og de over som kjøper ny bil. Elbilsubsidiene går ikke til oss alle, og det er de med dårligst råd som tjener minst på elbilsubsidiene.

Det er de med dårligst råd som tjener minst på elbilsubsidiene

Elbilene kutter 0,99 prosent av utslippene vi har i år, og staten bruker 27.200 kr i subsidier per tonn CO2 kutta i året fra elbil. Altså, det høres ut som veldig dyre tonn med CO2. Hadde femåringen – gitt litt høyere matteferdigheter enn i dag – akseptert det som rettferdig?

Historien med han fyren som putta en påkledd dukke på passasjersetet da det ikke lenger var lov til å kjøre elbil uten passasjer i kollektivfeltet på E18 i Bærum, viser i alle fall at noen av elbileierne oppfører seg som femåringer. Det er lov å prøve seg.

Jeg sier ikke at vi ikke skal ha elbiler. Det skal vi. Men vi må kutte 50 prosent innen 2030, og leve i et nullutslippssamfunn i 2050. Hvis vi skal få med alle på den store omveltninga, må vi sørge for at utslippskuttene gjøres på en rettferdig måte. Og på en annen måte enn i dag – det har jo tydeligvis ikke funka.

I dag er reglene like for alle. Og det gjør at utslaget blir forskjellig for forskjellige familier. Har du råd til å kjøpe en dyr elbil, får du subsidier. Ikke hvis du ikke har råd til den. Vi skaper en rettferdig miljøpolitikk gjennom å kutte ulikheter og utslipp samtidig. Det betyr at utslippskuttene for eksempel må tas ulikt i byene og i distriktene. Det er tross alt lettere å ta bussen når den går hvert femte minutt, og ikke bare to ganger i døgnet. Og at de som forurenser mest med unødvendig luksusforbruk, enten det er oppvarma innkjørsel på hytta der familiebil nummer to eller tre kan stå, eller alle de ovale weekendene til New York, er de som betaler mest. De som forurenser mest (og ofte er det de som tjener mest) må betale mest for å forurense.

Dagens miljøpolitikk behandler alle problemer med samme medisin. Men det nytter ikke å gi malariamedisin hvis problemet er en brukket arm. Forskjellige regler for forskjellige familier kan gjøre at vi alle, på tross av forskjellig utgangspunkt, får ned utslippene og ulikhetene samtidig. Det er rettferdig miljøpolitikk.

Publisert i Klassekampen fredag 25. september 2020