Ulikhetens høytid

Da gikk turen ned til utestedet Cementen, som så lenge jeg kan huske har våket over Vågen i Stavanger. Der møtte jeg min andre familie. Det var unge menn med behov for en pause fra jula og familiene sine, og var vi heldige, kom også onkel Jägermeister en tur innom på besøk.

Misforstå meg rett. Verken mamma eller jeg synes jula var trist. Men så lenge vi bare var to, og vi begge var voksne, så vi ingen grunn til å gjøre noe mer ut av det enn høyst nødvendig. Og det høyst nødvendige var altså pinnekjøtt på julaften og mammas litt underlige Ryfylke-tradisjon med hummer på første juledag. Dett var dett, og resten av jula kunne jeg være på byen og mamma få være i fred.

Men så fikk jeg barn, og dermed en ny familie å feire jul med. I min svigerfamilie var jul noe ganske annet enn det mamma og jeg var vant med. Ikke bare hadde samboeren min tre søsken pluss tante og kusiner, men hele familien hennes var fullstendig julegal. Allerede i oktober, bare et par uker etter at de første juleproduktene kom i butikkhyllen, begynte de å legge planer og dele morsomheter på en egen julechat på Facebook. Da selve jula kom, holdt det ikke med selskap på julaften og første juledag. Her var det tradisjoner opp og nedad stolpe.

Treet skulle pyntes i fellesskap. Familien skulle samles til grøt og jakte på mandelen. Man kledde seg i julegensere, julesokker og julepysjamas. På hodene måtte vi ha bøyler med reinsdyrhorn, og på julaften kledde svigerfaren min seg med største selvfølgelighet ut som julenisse – en rolle han spilte med stor entusiasme. Kort fortalt var jeg kommet til en familie som feiret jul på ekte.

I møte med denne voldsomme julelykken kjente jeg for første gang på en slags følelse av juleskam. Det var ikke min svigerfamilies skyld, for de var gjestfrie og imøtekommende i alt de gjorde. På mange måter var jula sammen med dem bedre og morsommere enn den pleide å være da mamma og jeg feiret alene. Ikke minst var jeg glad for at dattera mi fikk vokse opp i dette overflødighetshornet av en jul, og ikke med den mer nedstrippa versjonen som mamma og jeg hadde lagt oss for vane.

Nei, juleskammen kom innenfra og bare innenfra. I mange år hadde mamma og jeg vært fornøyd med å feire jula på vår måte. Men da vår julefeiring ble speilet i min svigerfamilies, var det åpenbart at den kom til kort. Her var det fullt av mennesker som sang og lo, ikke to stykker som satt alene og sleit med å holde samtalen i gang. Her var det rent og pent og pynta til tennene, og det virket som om det var gjort i stand med glede, ikke som en voldsom kraftanstrengelse fra et menneske svekket av langvarig sykdom. Hos mine svigerforeldre stoppet samtalen aldri opp, det var ingen som hadde skilt seg, ingen røykte inne og ingen dro på byen for å drikke mer når festen var over. Det var helt fantastisk, og det var akkurat det som var så vondt.

Jul hos mine svigerforeldre har fått meg til å tenke at jula er den beste av høytider og den verste av høytider. På en måte burde jula være likhetens høytid. Her samles (nesten) hele befolkningen, høy som lav, rundt et sett av felles ritualer. Kvelden før kvelden benker både herskap og tjenere seg foran Grevinnen og hovmesteren. På julaften deler vi den samme forventningen om hva som skal skje, enten vi er milliardærer eller trygda. Det skal være familieselskap, gaver og god mat. Barna i sentrum dersom man har barn tilgjengelig. Julepynten hos folk kan sikkert være både dyr og billig, men det går jo stort sett i det samme uansett hva det koster: reinsdyr, nisser, julekuler, julelys, julestjerne, juletre. Til mat velger noen pinnekjøtt og andre velger ribbe (eller torsk), men matvalget følger ikke bestemte klasseskiller, kongen på slottet spiser ribbe akkurat som halvparten av befolkningen for øvrig.

Men det er nettopp på grunn av disse felles ritualene at jula mer enn noen annen blir ulikhetens høytid. Når alle vet hva som kreves for å feire en god jul, blir det desto mer smertefullt for dem som ikke er i stand til å fylle disse kravene. For mange handler det om penger. På nettstedet spleis.no er det ikke vanskelig å finne annonser av denne typen:

«Det nermer seg jul, og jeg kjenner jeg gruer meg skikkelig. Dette er min tredje jul på rad hvor jeg ikke har råd til julegaver eller julemat. Derfor prøver jeg sjangsen her. Jeg skal også få se min lillesøster for første gang i år, så hadde vært veldig fint å få gitt henne en gave. Hadde vært veldig godt å få spist pinnekjøtt igjen også … Jeg trenger hjelp denne gangen, og jeg merker at det er vanskelig å spørre om. Jeg har allerede vært hos NAV og fikk innvilget 320,- som skal tilføye julegaver til alle sammen. Jeg håper noen der ute kan hjelpe meg så jeg kan få en fin jul. Jeg blir evig takknemmelig for all hjelpen jeg får.»

Fortvilte rop om julehjelp som dette blir ikke mindre hjerteskjærende når man skjønner hvor lite penger det tross alt er snakk om. Hva koster det egentlig å kjøpe en gave til lillesøster? Eller å sette pinnekjøtt på bordet? Maks en tusenlapp, og da tar jeg i. Det er ikke mer enn hva mange oss bruker en kveld på byen uten å ofre det noen videre tanke. Det kastes mat til en verdi av 20 milliarder kroner hvert år i Norge, og samtidig er det noen som ikke har råd til julemat. I et land hvor champagneforbruket er firedoblet siden år 2000, og hvor det private forbruket ventes å øke kraftig også i de kommende tiårene, er det ingen grunn til at folk skal være så fattige at de må tigge hundrelapper hos Nav for få råd til jul.

Ingen blir så hardt rammet av julens ulikheter som barna. Man kan like det eller mislike det, men for barna handler jul mer enn noe annet om gaver. Noen barn får pakkekalender med daglige gaver fra 1. til 24. desember. På julaften ligger det så mange presanger under treet at de knapt får tid til å åpne alle sammen før de må i seng. Andre barn er heldige hvis de får gaver i det hele tatt.

De siste åtte årene har antall barn som vokser opp i fattige familier, økt. Mye av økningen skyldes innvandring, men også flere «innfødte» norske barn blir fattige. Lenge har vi fornektet denne nyfattigdommen. Norge skal tross alt være likhetens land. Som eneste land i Europa velger vi å bruke den forskjønnende omskrivingen «vedvarende lavinntekt» når vi skal måle poverty. Om det finnes fattigdom i Norge, er det for det første de fattiges feil, og for det andre er det ikke ekte fattigdom av den typen som de har i Afrika eller Latin-Amerika.

Men det er vondt å være fattig i et land hvor så mange er rike. Fattigdom og rikdom vil alltid være relativt. De fleste av oss har bedre toalettfasiliteter tilgjengelig enn Ludvig den 14. hadde på Versailles, og likevel gir det ingen mening å snakke om at vi er rikere enn han var.

Hva er det første barn gjør når de kommer tilbake på skolen eller i barnehagen etter jul? De sammenligner gaver. Hva fikk du til jul, spør de hverandre. Og så viser de stolt fram den nye favorittleken, den nye prinsessekjolen eller den nye sykkelen. Hva skal de 115 000 barna som vokser opp i fattigdom, vise fram?

Alle som har barn, vet at de ikke bør bidra til dette forbrukskappløpet. Men de færreste klarer å la være. Hvor mange fraværende fedre er det som motstår fristelsen til å stikke en ekstra julegave under treet for å kjøpe seg bedre samvittighet? Hvor mange bestemødre er det som med hånden på hjertet kan si at de ikke skjemmer bort barnebarna sine? Så fremt man har råd, kaster man de fleste prinsipper på båten når det gjelder å gjøre barna glade. Problemet er bare at ikke alle har råd. Og da blir det ekstra vondt for de barna som ikke blir skjemt bort av noen, og som ikke finner en ekstra gave under treet selv om pappa har jobbet dobbelt skift og vært fraværende det siste halve året.

Ulikhet handler heller ikke bare om penger. Jula er en høytid der vi er ment å føle på en bestemt måte. Vi skal være lykkelige, og vi skal være sammen med familien vår (enten vi vil eller ikke). Men alle familier er ikke lykkelige, uansett hvor mye vi skulle ønske det. I jula blir problemer med rus og vold i hjemmet ekstra vonde, ikke bare fordi familien tvinges til å være sammen, men også fordi kontrasten til alle andres lykke blir så stor. Barn som vokser opp i slike familier, går ofte på nåler gjennom hele jula og gjør sitt aller ytterste for å dekke over problemene til mamma eller pappa.

Da pandemien stengte ned landet, snakket vi mye om barna som kanskje ikke har det så godt hjemme. Vi snakket også om dem som var ensomme. De single, for eksempel. Eller de eldre som ikke har så mange pårørende. Jula er på mange måter en årlig nedstenging. Hvert eneste år forventes det at vi i rundt en uke skal trekke oss tilbake til hjemmene våre og til familiene våre. Dessverre er det ikke alle som har noe godt hjem å trekke seg tilbake til. For dem blir ikke jul en velfortjent pause fra den hektiske arbeidshverdagen, men en ukelang ørkenvandring man bare går og venter på at skal ta slutt.

Jula er ment å handle om alt annet enn status, penger og ulikhet. Det skal være en tid der vi kan sette pris på de nære ting og ta oss tid til dem vi er glad i. Der vi kan legge oss godt til rette i sofaen og se gamle tegnefilmer sammen med barna. Det burde med andre ord ikke finnes noe grunnlag for å redusere jula til en slags konkurranse der man skuler over på naboen for å se om han kjøpte høyere juletre eller dyrere gaver i år. Konfliktene som finnes i alle familier, burde ikke forsterkes av dårlig råd eller av at man sammenligner sin egen julefeiring med alle andre sin, for ikke å snakke om det uoppnåelige Hollywood-idealet om hva en god jul egentlig skal være.

Men da må vi ta jula tilbake fra markedssamfunnet. Et første forsiktig steg kan være å gi litt mer faen på privaten. Så får neste steg være å bygge et samfunn som gir alle muligheten til å feire en god jul.

Teksten stod først på trykk i juleheftet Rød Jul gitt ut av Manifest i 2021. Du finner både dette og årets julehefte på manifest.no.