Rødt-bloggen

Trygdebrann i rosenes leir

Den viktigste striden på Aps landsmøte handler verken om Giske, Brenna eller Tajik.

Foto: Arbeiderpartiet / CC BY-ND 2.0.

Det er vår i luften, og landets politiske journalister kvesser sine kniver før Arbeiderpartiets landsmøte. I flere måneder har mediene fulgt intrigene i Ap-toppen minutt for minutt, nærmest som de dekket en fotballkamp for VG Live.

Hva er siste oppdaterte medlemstall i Nidaros sosialdemokratiske forum? Hvor mange som uansett ikke stemmer på partiet, misliker nestleder Bjørnar Skjæran? Breaking: Eks-statsråd Thorbjørn Berntsen har kommentert på Facebook! Selv en i utgangspunktet intern diskusjon om delegater og vedtekter endte opp i beste sendetid på Debatten.

Men de siste ukene har flere aviser heldigvis begynt å fatte interesse for noe langt viktigere enn hvem som får plass sentralstyret. Den handler om hvordan et sosialdemokratisk parti skal møte en fattigdomskrise som har gjort at 200.000 husstander nå ikke har råd til alle måltider.

Nylig kunne Klassekampen fortelle at seks store Ap-fylker pluss AUF har sendt inn forslag om at trygdene må opp. Aftenposten har på sin side telt seg fram til at hele 274 av 300 delegater som møtes til landsmøte i starten av mai kommer fra fylker som har vedtatt å øke ytelsene. Blant dem finner vi tunge stemmer som byrådsleder Raymond Johansen og arbeidspolitisk talskvinne Tuva Moflag.

Det er historisk sus over trygdeopprøret fra Ap-grasrota. Selv om Arbeiderpartiet har reversert mange av høyresidas trygdekutt, er det lenge siden partiet har vært villige til å gå noe særlig i motsatt retning og øke ytelsene. Frykten har vært at såkalte kontantytelser virker passiviserende og dermed kan undergrave arbeidslinja, som har vært en slags helligdom for partiet.

Nå tvinger virkeligheten mange på nye tanker. Hver fjerde uføre lever i fattigdom, og for minstepensjonister står det enda verre til. Åtte av ti som i Frelsesarmeens matkøer mottar allerede en ytelse fra Nav. Uansett hva man mener om arbeidslinja, er det ikke verdig en velferdsstat at syke og gamle mennesker skal leve i fattigdom.

Det er historisk sus over trygdeopprøret fra Ap-grasrota

STORTINGSREPRESENTANT: Mímir Kristjánsson. Foto: Ihne Pedersen.

Hvordan svarer partiledelsen på kravet om økte ytelser? Jonas Gahr Støre har forsiktig åpnet for å øke minsteytelsene i et intervju med Vårt Land. Men samtidig har han stort sett argumentert i stikk motsatt lei. Til Dagbladet har han uttrykt at han er urolig over at «SV og Rødt snakker mer og mer om kontantytelser». I Vårt Land har han truet landsmøtedelegatene med at økt barnetrygd kan føre til at regjeringen må skrinlegge planene om gratis SFO. Den norske staten har visst ikke råd til både trygd man kan leve av og gode velferdstjenester samtidig.

Støre har også gjentatte ganger slått ring om arbeidslinja, som han mener er «viktig å fremsnakke» (VG) og «viktigere enn noensinne» (Dagbladet). «Grunnpremisset er at det alltid skal lønne seg å jobbe», som han sier til Dagbladet. Men akkurat hva dette betyr, er ikke godt å bli klok på, ettersom det er betydelig rom for å øke minsteytelsene i velferdsstaten uten at man blir særlig rik av trygd av den grunn.

Alt tyder med andre ord på at Aps landsmøte vil bli en kamp mellom det store flertallet av delegatene som ønsker økte ytelser, og en partiledelse som vil holde igjen.

Noen spør seg kanskje hvorfor jeg som er politiker i et annet parti engasjerer meg i interne Ap-debatter. Det er fordi denne debatten, i motsetning til partiets lederkabal, er alt annet enn intern. Dersom grasrota vinner fram med sitt krav om økte ytelser, vil Ap sammen med Rødt og andre gode krefter kunne løfte ytelsene til hundretusener av pensjonister, uføre og AAP-mottakere.

Jeg står klar utenfor Folkets Hus søndag 7. mai med 300 røde roser til delegatene dersom trygdeopprøret fra Ap-grasrota lykkes. Fram til da gjenstår det bare å si heia, heia!

Publisert i Klassekampen onsdag 12. april 2023