Trygda jul

Det første jeg gjør hver morgen når jeg kommer på kontoret mitt på Stortinget, er å åpne den innboksen på Facebook der meldinger fra folk jeg ikke er venner med ender opp.

Jeg gruer meg alltid, for jeg vet hva som venter meg der. Det er aldri færre enn ti, og noen ganger flere enn hundre, meldinger fra trygda folk som har møtt veggen i Nav-systemet. Stort sett er det lidelseshistorier.

Som denne: «Min svigerinne ble hasteinnlagt med potensielt livstruende bivirkninger etter en ganske stor operasjon. Hun fikk da ikke sendt inn meldekort til Nav. Hun ringte da til dem og forklarte situasjonen. Dette er svaret hun fikk fra NAV: Hvis ikke du ligger i koma, er det ingen grunn som er akseptabel for Nav. Og så tok dem fra henne pengene i et par måneder.»

Eller denne: «Jeg hadde vært under heftig cellegiftbehandling og slet med hukommelse og konsentrasjon, så meldekort som måtte sendes ble liggende i bilen. Ute av øye ute av sinn – jeg glemte å sende det rett og slett. Nav tok meg da ut av sitt systemet og jeg oppdaget ikke den skjebnesvangre feilen før pengene uteble. Dette var rett før jul, og som alenemor ble det rett og slett helt krise. Jeg ringte Nav i håp om å få forklart, få tilgivelse og penger til jul. Det fikk jeg ikke. Jeg måtte klage skriftlig. Det gjorde jeg, med min forklaring om kreftsykdom og hukommelse. Klagen ble avslått. Jeg anket avslaget, da med legeattest fra min lege på Radiumhospitalet. Anken ble avslått – med følgende tekst nederst på arket ‘dette vedtaket kan ikke påklages’. Det ble ei mager jul, og pengene fikk jeg aldri.»

Slik er virkeligheten når det ikke er toppolitikere, men syke folk som misforstår reglene som gjelder.

Det er få ting som gjør mer vondt enn å ikke bli trodd

Disse historiene er ikke unike. De ganske vanlige. Og de handler ikke egentlig om penger. Selvfølgelig er det mange trygda som kunne trengt noen tusenlapper ekstra hver måned, særlig når strømprisene ligger på det nivået som de gjør nå. Men enda mer enn penger, savner de trygda verdighet. Verre enn å være blakk, er det å bli mistenkeliggjort som en slags snylter. Det er få ting som gjør mer vondt for oss mennesker enn å ikke bli trodd, kanskje særlig når det handler om vår egen helse.

Av og til snakker politikere, både fra Arbeiderpartiet og Høyre, om at vi har «rause» og «sjenerøse» velferdsordninger. De får det til å høres ut som en gave, som om velferden er noe noen gir til oss for å være snille. Men slik er det ikke. Vi har betalt for velferden vår selv, vi får den ikke av noen, og vi har egentlig ingen grunn til å være takknemlige for noen ytelse eller stønad som vi har krav på.

Einar Gerhardsens politiske visjon blir ofte oppsummert med at ingen skal trenge å stå med lua i handa. Arbeidsfolk skal ikke trenge å slå blikket ned i møte med sjefen. Men i møte med den norske velferdsstaten er det dessverre mange som slår blikket ned. Mistillitshysteriet har gjort at «brukerne» av Nav har glemt at de faktisk er eierne av Nav.

Hadde jeg vært lifecoach, ville mitt julebudskap til de trygda vært følgende: Rett ryggen. Opp med haka! Fest blikket stivt på det du har krav på, og aldri la noen fortelle deg at du er mindre verdt bare fordi du ikke kan jobbe.

Men siden jeg ikke er lifecoach, men politiker, tror jeg ikke vi kan legge det ansvaret på hver enkelt. Det er vår felles oppgave som samfunn å bygge en velferdsstat som bygger folk opp framfor å bryte dem ned. Denne høsten har stortingsflertallet snudd opp ned på en rekke av Høyres mest usosiale kutt. Det er en god start. Men den store prøven de neste årene blir om vi klarer å snu mistillitskulturen i trygdesystemet. Vi har bare tida og veien.

Publisert i Klassekampen fredag 24. desember 2021