Terrorisme og den fjerde statsmakts ansvar

Vi har nylig markert 75-årsjubileum for frigjøringen fra den tyske, nazistiske okkupasjonen. Det sivile motet som motstandsfolk viste under krigen har med rette blitt hyllet. Mye av fokuset under markeringen har ligget i at vi aldri skal glemme. Vi kan alle ta inspirasjon fra disse menneskene for å bekjempe fremveksten av høyreekstremisme som vi ser i dagens samfunn. Ikke bare her hjemme, men verden over.

Kampen mot høyreekstremisme må tas på daglig basis, med krystallklare holdninger mot høyreekstrem terror. Mediene, som den fjerde statsmakt, har her en jobb å gjøre. En skjev dekning, det å ikke ville kalle en spade for en spade eller en terrorist for terrorist, virker splittende. Representanter fra vår regjering snakker om utenforskap og presenterer handlingsplaner. Det er fint, men hjelper lite hvis mediene ikke er sitt ansvar bevisst.

I disse dager foregår det en rettssak i Asker og Bærum tingrett, der den tiltalte besverget seg til den ideologien vi nettopp markerte at vi frigjorde oss fra i 1945. NRK og andre medier har dekket rettssaken, time for time. Det er vel og bra, men man kan ikke unngå å legge merke til bruk av ord og begreper. Da Dagbladet skriver om at Manshaus forklarte seg om drapet på stesøsteren, er det nettopp det som blir skrevet: Manshaus forklarer seg. Ingen bruk av ordet «ekstremisten», ingen bruk av ordet «terroristen» eller ordet «rasisten». Når hjernen leser «Manshaus forklarte seg» så skapes ingen assosiasjoner til andre i gruppen han tilhører.

La oss snu på situasjonen. La oss se for oss at mannen i rettssalen var en med bakgrunn fra et land i Midtøsten, Afrika eller Asia. Hva hadde bruken av ordet «islamist» gjort med bevisstheten til folk? Ordet ville knyttet gjerningsmannens handlinger til «islam» og millioner av muslimer. En ting er at representanter fra toneangivende partier på ytre høyre er selektive med å fordømme terrorister, en annen ting er når mediene er selektive på ordbruk. Det vi blir eksponert for i mediene og akademia er mye mer potent, mye mer effektivt og mye farligere enn at en politiker er åpen om sine meninger. Språk er makt, språk skaper bilder og assosiasjoner.

Selvfølgelig blir man redd når man leser om hva islamister bedriver, når ordet «islamist» brukes. Selvfølgelig blir man ikke like redd hvite nordmenn om man leser om at Manshaus har drept stesøsteren sin og forsøkte å angripe en moské. For Manshaus blir ansvarliggjort som individ. Tilhengere av Manshaus’ ideologi slipper lettere unna, da mediene ikke er like tilbøyelige til å sette andre som ligner på han i samme bås. Det blir sikkert ikke gjort bevisst, men det er noe man bør være oppmerksom på.

Terrorsaken i Bærum er terror, ikke noe annet. Det er en ingen familietragedie, men en høyreekstrem som hadde et mål som var å ramme flest mulig uskyldige muslimer.

Enkelte medier i Norge evnet å ta denne kampen da landet var okkupert. Evnen finnes, det gjelder å mobilisere viljen. Mediene bør i større grad fronte kampen mot dette ondet som truer menneskene i Norge, uavhengig av opprinnelse og tro. Man burde ha lært av 22, juli og kalle en terrorist for en terrorist. Den gang som nå, var det ikke en gal hvit mann som sto bak, men en ideologi. Denne typer ideologier bør man ta et oppgjør med.

Publisert i Klassekampen 15. mai 2020.