Ta vare på Norge!

I fjor vant Frps Christian Tybring-Gjedde en sjelden seier. Stortinget skulle egentlig servere kyllingwiener på sin juletrefest, men etter kraftige protester fra blant annet Tybring-Gjedde, ble det gjort helomvending: Svinepølser kom tilbake på menyen.

«Dette er første gang jeg har fått gjennomslag i norsk politikk», sa en gledestrålende Tybring-Gjedde. Han mente det ville være «kulturell kapitulasjon» om Stortinget serverte kyllingpølser. «Vi har hatt jøder boende i Norge, men har ikke hatt noe problem med å servere svinepølser av den grunn. Dette skjer nå fordi vi tilpasser oss og endrer tradisjonene vi har hatt i årevis på grunn av dem som flytter til landet».

Hvor norsk er det egentlig å spise pølse til jul? Er ikke egentlig den kulturelle kapitulasjonen her at våre folkevalgte velger bort pinnekjøtt, ribbe og torsk til fordel for en tysk-østerriksk import som wienerpølse?

Pølsekampen på Stortinget er et outrert eksempel på noe større, nemlig at høyrepopulister forsøker å kuppe det typisk eller tradisjonelt norske i sin pågående globale kulturkrig mot islam. I denne høyrevridde forestillingsverdenen blir det typisk norske redusert til lite annet enn å være «ikke muslim». For oss som er glad i Norge, er dette leit å se på.

Et godt eksempel er Sylvi Listhaugs 2016-definisjon av hva det vil si å være norsk:

«I Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt».

Undertegnede spiser for mye svin, drikker for mye alkohol og klarer sjelden å la være å vise trynet. Men det er jo ikke dette som er min nasjonale identitet. Å være norsk betyr mye mer for meg enn å spise wienerpølser. De gangene jeg er i utlandet, er det ikke ofte folk ser på meg og tenker: Å ja, her kommer det en som drikker alkohol og viser ansiktet sitt, han må helt sikkert være norsk.

Hvor norsk er det egentlig å spise pølse til jul?

I grunnen er Sylvi Listhaug vår minst norske politiker, akkurat slik Fremskrittspartiet er landets minst norske parti. Listhaugs politiske forbilde er ikke Johan Sverdrup eller Einar Gerhardsen, men Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Hvert år reiser Listhaug og familien til USA, der de sikkert føler seg mye friere enn de kan gjøre hjemme i gamle, grå og sosialdemokratiske Norge.

Frps politiske program er ikke tuftet på Ivar Aasens «Nordmannen», men på liberalistiske skrivebordsteorier klekket ut på helt andre kyster enn våre. Siv Jensen sier det jo rett ut: Hun «vil bytte ut den norske modellen med Frp-modellen». Trist for oss som er glad i Norge, da. Frp er i grunnen for å legge ned alt som er norsk. Nynorsken? Fjern den. Distriktene? Legg dem ned. Folkemuseum? Kutt! Det er ikke tilfeldig at det i sin tid var en politiker fra nettopp Frp som foreslo å gjøre Nasjonalteatret om til diskotek. Da kunne vi jo ha danset til amerikansk listepop, framfor å måtte lide oss gjennom nordmenn som Holberg, Ibsen eller Bjørnson.

I mellomkrigstida fantes det en kulturradikal fløy på venstresida som sa: «Stryk kristenkorset fra ditt flagg! Og heis det reint og rødt!». I dag er det høyrepopulister og liberalister som ønsker å stryke det røde fra flagget, så de kan heise sitt kors stolt, hvitt og blått.

Arbeiderbevegelsen må ikke la høyrepopulister som Tybring-Gjedde og Listhaug få eie det norske. Tvert imot må vi ta vare på Norge, og kjempe for en norskhet som er større enn å spise wienerpølser og drikke alkohol. Folkestyre og likhet har dype røtter i dette landet, og framfor å importere amerikanske paroler må vi bygge et åpent, raust og solidarisk samfunnsprosjekt på norske tradisjoner.

Det aller meste av flagget er tross alt rødt.

Publisert i Klassekampen 18. juni 2020