Ta Norge tilbake

Nylig fortalte NRK om Hurtigrutas anløp til den tyske havna Cuxhaven. Hensikten med å legge til kai er verken lossing eller lasting, men dumping av lønninger. Ved å besøke to utenlandske havner med sine cruiseskip, kan Hurtigruta lønne mannskapet sitt etter internasjonal tariff. Det vil si 29 kroner timen. Dette er et selskap den norske staten årlig subsidierer med én milliard kroner.

Allerede dagen etter kom nyheten om at ungarske Wizz Air vil etablere seg med base på Gardermoen. Konsernsjef József Váradi fortalte i et intervju at selskapet «sier nei takk til fagforeninger». Han utdyper: «Fagforeninger er ikke min greie (...) De er kun opptatt av seg selv».

Dette er et selskap den norske staten gjennom Oljefondet eier aksjer for 500 millioner kroner i.

Dagen etter at Wizz Air kom til landet, presenterte Erna Solberg statsbudsjettet. Der kuttet hun nye 1,4 milliarder i formuesskatten, en skatt som forskerne mener øker sysselsettingen. Tilfeldigvis minsker den også ulikheten, og da blir det no-go for Høyre. I samme statsbudsjett foreslår regjeringen også at én million nordmenn skal få høyere egenandel i helsevesenet. Mer til de rike, mindre til de syke.

Dette skjer ikke i USA. Det skjer ikke i Storbritannia. Det skjer i Norge. Landet hvor «dugnad» er kåret til nasjonalord, der vi alle er sosialdemokrater. Et land hvor selv LO-lederen vegrer seg for å ta ordet «klassesamfunn» i sin munn.

Var det virkelig dette forskjellssamfunnet et flertall av oss ville?

Tenk tilbake. Hvis noen før valget i 2013 fortalte deg at om sju år kommer vi til å ha privatisert jernbanen, lagt ned Finnmark fylke og utnevnt en hedgefondmilliardær til oljefondssjef – da ville du trodd de dreiv med skremselspropaganda. Eller at de rett og slett var sprø. Men her står vi altså nå, og når jeg skal ta toget fra Stavanger til Kristiansand kjører jeg ikke Sørlandsbanen med NSB, men Sørtoget med Go-Ahead, fordi et selskap som heter Vy tapte anbudet.

Fra kommentariatet får vi høre at Erna Solberg og Høyre er litt kjedelige. Det er ment som et kompliment. Partiet er traust, moderat og til å stole på. Kort fortalt: Det er ingenting å se her. Men se nærmere etter, og du vil oppdage at gjennom disse sju trauste, grå og kjedelige årene har Norge blitt forandret ganske mye.

Dessverre handler det ikke bare om de siste sju årene. Fra andre verdenskrig tok slutt og fram til rundt da jeg ble født ble Norge likere år for år. Men de siste tre tiårene har ulikhetene vokst, uansett hvem som har styrt. Fra rødgrønne Oslo kan vi i dag høre om ledere i Utdanningsetaten med millionlønn som har fått lønnshopp på ti prosent, samtidig som lærerne blir bedt om å vise moderasjon på grunn av korona. Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen (SV) vil ikke engang kommentere saken.

Hvordan kom vi hit? Var det virkelig dette nye forskjellssamfunnet et flertall av oss ville? Jeg tror ikke det. Det store flertallet sier at de ønsker seg mindre økonomiske forskjeller. Det samme gjør så å si samtlige politiske partier, også Høyre og Frp. Ingen vil ha Wizz Air, og ingen vil at Hurtigruta skal legge i havn i Cuxhaven. Kanskje vil noen ha Go Ahead og Vy, men de går i alle fall ikke til valg på det – for da taper de.

Det oppleves som vi nå er i ferd med å nærme oss et vippepunkt. Dersom vi skal klare å berge den utgaven av Norge vi alle sammen er så stolte av, må noe skje. Regjeringen selv skriver i sin tiltredelseserklæring at de «vil ta vare på de kvalitetene ved det norske samfunnet som vi alle er opptatt av. Små forskjeller gir vårt samfunn økt bærekraft.» Skal vi oppfylle regjeringserklæringen trenger vi først en ny regjering. Det er på tide å ta Norge tilbake.

Publisert i Klassekampen fredag 23. oktober 2020.