Sulten er tilbake

«For meg er det veldig viktig å komme hit og få hjelp. Jeg har en lapp på veggen hjemme hvor det står hva jeg kan spise de neste dagene, og da er maten vi får her et kjempeviktig bidrag.

Det er tøffe tider», sier Jostein til TV2. Han står i kø for å få mat i Ålesund. Og han er ikke alene. Frivillige organisasjoner landet over slår alarm om voksende matkøer. Skoler advarer om at flere barn kommer sultne til timen. En vanlig handlekurv koster tolv prosent mer nå enn den gjorde i fjor høst. Hver tolvte husstand hopper over måltider eller går til Nav eller frivillige organisasjoner for å få gratis mat. Det er over 200.000. 200.000 familier som ikke har råd til å spise når de vil.

«Tegn på matfattigdom dukker opp i kjølvannet av dyrtiden – også i Norge», advarer forskerne.

Sult er tilbake som samfunnsproblem i Norge. Hvordan kom vi dit?

Etter krigen har vi holdt oss med en sosialdemokratisk livsløgn. Det er at fattigdom er noe som enten hører til i fortida eller i utlandet. Eventuelt at det er så uvanlig at det må være noe veldig galt med de som er fattige.

SSB bruker ikke ordet fattigdom. De bruker det forskjønnende vedvarende lavinntekt. I kommunene snakker vi ikke lenger om fattige bydeler, vi snakker om bydeler med levekårsutfordringer. Da forrige regjering skulle legge fram en ulikhetsmelding, kalte de den like godt mulighetsmeldingen. Tross alt har vi ikke ulikheter i Norge, bare muligheter.

Hver tolvte husstand hopper over måltider eller går til Nav for å få mat

Strategien har med andre ord vært å holde seg for både øyne og ører og late som om problemene ikke finnes. Vi har synes fattigdom er så skammelig at vi bare har latt være å snakke om det. Og derfor har problemene fått lov til å vokse og vokse. Politikere og journalister har nok fått meldinger fra folk som sliter, men de har tillatt seg å tenke at det bare er anekdotisk. En trygda som forteller at hun har valgt bort mat selv så hun har nok til barna sine? Det høres fælt ut, men det kan jo ikke være representativt. Så ille kan det tross alt ikke være i verdens beste land å bo i.

Men akkurat så ille er det blitt i verdens beste land å bo i for veldig mange. Avisene renner over av saker om folk som Jostein i Ålesund som trenger mat for å få hverdagen til å gå opp. Det er bare at det ikke blir politikk av det. Det stopper liksom med de tåredryppende reportasjene i avisene.

Hvorfor blir for eksempel ikke Nav stilt til ansvar? Det er ikke frivillige organisasjoners ansvar å gi folk mat. Nav har plikt til å sørge for at man får penger til livsopphold om man mangler mat, strøm eller sted å bo. Problemet er bare at Nav er vanskelige å få tak i. En rapport fra Helsetilsynet som kom nylig viser at Nav-kontorer ofte er stengt for dem som trenger akutt hjelp. Da blir det for mange lettere oppsøke Frelsesarmeen.

Hvorfor blir ikke de folkevalgte stilt mer til ansvar? Kommentatorene har vært samstemte om at «politikken er tilbake» etter regjeringas statsbudsjett. Og det er riktig at Ap og Sp har økt skattene for de rikeste. Men for Jostein og andre som går sultne har de gjort lite. Det er blitt dyrere å være syk. Barnetrygda forblir underregulert. Ingen tiltak har kommet for å stoppe matfattigdommen. Minstesatsene i velferden fortsetter å bli spist opp av prisveksten, slik at en ufør er mange tusen kroner fattigere når enn hun var i fjor. Det burde blitt ramaskrik, men så har fattige folk aldri vært like flinke til å klage som Kjell Inge Røkke og Herbjørn Hansson.

Jeg har bare ett ønske for høsten. Det er at den politiske debatten skal handle om de som nå står uten penger til mat. For nå nytter det ikke lenger å holde seg for øynene. Sulten er tilbake i Norge.

Publisert i Klassekampen onsdag 12. oktober 2022