Staten svikter de frivillige

Det skal ikke være lett å hjelpe folk i våre dager. De siste årene har den eksplosive veksten i matkøer sprengt kapasiteten i frivilligheten.

Matsentralen anslo i vår at antall personer som har behov for gratis matkasser til seg og sine familier nå er 115.000. Forskerne i Sifo kommer fram til lignende tall.

Vi har snakket mye om disse tallene. Det vi ikke har snakket om er alle de som står på andre siden av matkøene, de mange tusen frivillige som hver dag tar i et tak der velferdsstaten svikter.

Denne sommeren er det nemlig flere ting som tyder på at også de trenger vår hjelp.

Det blir verre

I juni fortalte for eksempel Kirkens Bymisjon i St. Hanshaugen i Oslo at de vurderer å stoppe med matutdeling. De var redde for at tilbudet deres bare bidrar til å skjule underliggende problemer i samfunnet, og at mathjelpen bare er «plastrer på et blødende sår.»

Tenk at vi har satt velferdsstatens gode hjelpere i en sånn skvis at de nå er blitt redde for å hjelpe folk av frykt for å sy puter under armene på politikerne!

Matutdelinger over hele landet har i sommer blitt stilt overfor et annet vanskelig valg. Skal de tvinge utslitte frivillige til å jobbe fellesferien gjennom, eller skal de stenge ned mathjelpen som er viktig for så mange?

Hos Kirkens Bymisjon i Porsgrunn avlyste et knippe ildsjeler ferien sin for å holde matutdelingen åpen. Fattighuset i Oslo måtte derimot kaste inn håndkleet og stenge i juli. De brukte opp store deler av kreftene sine på å holde sommeråpent i fjor.

Den gang trodde de at det ikke kunne bli verre. Men så ble det ny rekord i fattigdom i år også.

Fare for frivilligheten

Det er heller ikke enkelt for de organisasjonene som klarer å holde åpent. Samtlige trenger mer mat, og de fleste har gått over fra selvplukk til at man deler ut ferdige matposer – for å spre mest mulig utover.

Da jeg besøkte Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo, minnet leder Irene Mathiesen meg på at de helst vil jobbe med andre ting enn bare matutdeling. Som for eksempel feriehjelp til barn, eller å ta en kaffe og en god prat med ensomme asylsøkere eller pensjonister som sliter.

En stor organisasjon som Frelsesarmeen gjør mye av dette fremdeles, men de merker at stadig mer av kreftene går med til noe så grunnleggende som å skaffe folk mat på bordet.

Faren er at frivilligheten ikke lenger får tid til de gode menneskemøtene, fordi de nå må ta over stadig flere av velferdsstatens oppgaver.

Ofte blir det offentlige og frivilligheten stilt opp mot hverandre som en slags motsetning. Men de jeg møter i frivilligheten ønsker seg større innsats fra velferdsstaten. Jeg har aldri vært på en matutdeling der de ønsker seg flere «kunder.» Derfor støtter også de fleste frivillige jeg kjenner til en kraftig økning av de laveste trygdene og pensjonene.

Motsatt bør ingen tro at frivilligheten truer velferdsstaten.

Ikke virkeligheten i dag

Vi vil alltid ha behov for frivillige som trår til der staten ikke kan hjelpe. Det er håpløst naivt å tro at det er mulig å lage et så finmasket system at vi aldri vil få behov for organisasjoner som Matsentralen eller Frelsesarmeen.

Det vil alltid finnes noen som verken vil, kan eller bør oppsøke det offentlige for hjelp. Da er det godt at det i det minste finnes et sted å få mat og et tak over hodet.

Men dette er ikke virkeligheten i dag.

Dagens situasjon er ikke lenger at matutdeling er et supplement for de som er ramlet helt utenfor. I stedet er matkøer nærmest blitt en slags erstatning for velferdsgodene våre.

For eksempel vet vi at åtte av ti av de som står i Frelsesarmeens matkøer allerede har fått en ytelse fra Nav-systemet.

Staten og frivilligheten bør gå hånd i hånd og jobbe sammen. Men det som skjer i dag er at staten svikter de frivillige. Når politikerne ikke får kontroll over prisene og ytelsene i Nav-systemet sakker akterut, dytter staten oppgaver over på de frivillige. Og det skjer uten at staten er villig til å øke støtten til de frivillige.

Finner ikke pengene

Før sommeren ba Matsentralen på vegne av sine nasjonale samarbeidspartnere om noe så beskjedent som 25 millioner i økt støtte til matutdeling for å ta av for den krisen vi nå står i.

Det tilsvarer raskt regnet at landets stortingsrepresentanter måtte gå ned til litt over 950.000 kroner i årlig godtgjørelse.

Men de pengene var det altså ikke mulig å finne.

Alle de frivillige som hjelper folk med gratis mat fortjener vår hyllest. Men de trenger også noe mer enn tomme ord fra politikere. Da er det særlig to ting som gjelder.

Det første er å styrke velferdsstaten slik at færre trenger hjelp, og det andre er å sørge for at de frivillige har pengene de trenger til å hjelpe de som trenger det.

Publisert i Nettavisen tirsdag 1. august 2023