Smått og hjerterått

På vei ut døra leverte Erna Solberg en siste runde med smålige kutt til Stortinget. Ett av dem var kuttet i fribeløpet til uføre. Fra nå av skal syke mennesker som tjener litt ved siden av trygda, bli avkorta allerede fra første krone.

Det betyr at en gutt med Downs syndrom som er deltaker i et kommunalt aktivitetstilbud, nå vil bli trukket i de få hundrelappene han får i «oppmuntringslønn». Eller at en eldre mann som er kronisk syk, blir avkortet av Nav hvis han stiller opp som eksamensvakt eller leverer kryssord til lokalavisa. Eller at en ufør kvinne nå må kutte ut jobben som støttekontakt, fordi hun vet at avkorting innebærer nye skjema og mer rapportering hos Nav.

Fjernes fribeløpet, stenges enda flere av de få mulighetene syke og trygda mennesker har til å føle at de bidrar i samfunnet. Kuttet er både hodeløst, hjerteløst og fullstendig håpløst.

Hva ser Høyre, Ap og Sp for seg å spare på dette kirurgiske inngrepet mot syke og uføre? 250 millioner kroner. Eller lommerusk, som det egentlig er i et statsbudsjett på 1500 milliarder. Uansett hvor bekymret man måtte være for velferdsstatens bærekraft eller for økt oljepengebruk, skjønner alle at det ikke er fribeløpet til de uføre det står på. Kuttet er knallhardt for de som blir rammet, men uten særlig betydning for statens finanser. Men denne typen smålige kutt har blitt den nye normalen etter åtte år med Erna Solberg. De store, universelle velferdsordningene er det ingen som tør å røre. Alle vet at sterke krefter på høyresida vil kutte i sykelønna. Men ingen foreslår det, fordi et slikt kutt vil ramme så mange at det leder direkte til valgnederlag. Det samme gjelder barnetrygda, som faktisk har økt med Høyre i regjering (etter press KrF).

Kuttet er både hodeløst, hjerteløst og fullstendig håpløst

Når man ikke tør å røre de universelle ordningene, men likevel føler en liberalistisk forpliktelse til å kutte et eller annet med velferd, da må man gå etter de svakeste. Det er vanskelig å legge seg ut med folk flest. Da er det mer behagelig å yppe til bråk med de som ikke har så lett for å forsvare seg. Uføre, for eksempel. Eller svaksynte barn. Dette er grupper som ikke har sterke lobbyorganisasjoner eller egne tankesmier i ryggen. Ofte er de så nedkjørte etter sykdom og strev med Nav at de rett og slett ikke orker å ta kampen for sine egne rettigheter. Og når de prøver, blir de gjerne ikke hørt. Det er nemlig ikke så mange journalister som gidder å høre på hva trygda mennesker har å fortelle om sine egne liv.

Ap og Sp ser delvis ut til å videreføre Høyres linje på dette området. Deres store satsinger i høst er kutt i fagforeningsfradraget, reduksjon i elavgifta og kutt i maksprisen på barnehage. Viktige saker, med god sosial profil.

Men det de ikke fikk råd til, var feriepenger til de arbeidsløse, barnetillegg til de uføre og gjeninnføring av brillestøtta. De viderefører også kuttet i fribeløpet til de uføre. Med andre ord prioriterer de å gi noen hundrelapper ekstra til oss alle, framfor å sikre økonomien til de som sliter.

Motsetningen går selvfølgelig ikke mellom å styrke universelle ordninger og å hjelpe de som trenger det mest. Problemet er bare at Ap har gitt et løfte til de som trenger det aller minst. Og dette løftet er de oppsatt på å holde, i motsetning til løftene de ga til de uføre og arbeidsløse. Ved å frede Solbergs skattekutt, blir Støre nesten nødt til å velge: et par hundrelapper billigere barnehage for alle foreldre eller feriepenger til de arbeidsløse og fribeløp til de uføre.

Prioriteringen blir vel som den pleier: Først må de rike få sitt. Så kan vanlige folk få litt. Og regninga sender vi til de svakeste.

Publisert i Klassekampen fredag 19. november 2022.