Skeiv frigjøring styrker arbeiderklassens kampkraft

Basert på hvor jeg selv står som homofil og mine erfaringer som homofil, har den siste måneden vært en tid for ettertanke. Selvsagt var skytingen utenfor London Pub en skjellsettende begivenhet. Men for meg er det først og fremst skeives egne reaksjoner på den skytingen som har betydd veldig mye. De reaksjonene viste fram for hele Norge at skeives kamp er skeives egen kamp. Det siste høres sikkert veldig rart ut, men jeg skal forklare.

Jeg var involvert i noen helt absurde diskusjoner i dagene før Pride-paraden i Oslo. De dreide seg om at det egentlig er andre krefter enn de skeive selv som driver fram LHBT-bevegelsen og Pride-bevegelsen. De som EGENTLIG pusher fram Gay pride, er de aller rikeste i verden. Folk som Bill Gates og George Soros og noen ekstremt store amerikanske finansfond som BlackRock. De møtes i januar hvert år i Davos, i World Economic Forum (WEF), og legger opp de superrike kapitalistenes strategi for å herske over kloden. I 2016 satte de LHBT-bevegelsen på dagsorden. De oppfordret megamilliardærene til å støtte LHBT-rettigheter. Hvorfor? Jo, som milliardærenes forum for ledelse av den globale klassekampen var de opptatt av å avspore arbeiderklassen, slik at den i stedet for å føre klassekamp, ville splitte seg opp i kamp for å fremme individuell identitet. Identitetskamp i form av LHBT-rettigheter, kvinners identitet som kvinner, svartes identitet som svarte (Black Lives Matter). Så kunne megamilliardærene godte seg over at klassekampen falt sammen, fordi folk i stedet engasjerte seg i masse ulike individorienterte kamper mot hverandre. Genialt, ikke sant?

Og de som på denne måten pusher LHBT-bevegelsen framover for å splitte arbeiderklassen, er de samme superrike som styrer USA og står bak de horrible anklagene mot Julian Assange. Blant annet ble det uttrykt slik i debatten: «… hele lgbt-bevegelsen rir den bølgen med et gigantisk regnbueflagg og karneval, og i dens kjølvann ligger Assange, ytringsfriheten og pressefriheten og drukner».

Dette sludderet er et nokså ekstremt uttrykk for den analysen som stempler skeiv kamp som «identitetspolitikk». I Norge er det nettstedet Steigan.no som mest offensivt kjører fram en slik «analyse», og blant annet spør «Hvorfor er milliardærene så opptatte av kjønn og legning?»

Jeg har i lengre tid vært fly forbannet på dette «identitetsanalyse»-sludderet. Noe av det som opprører meg mest, er at det kler seg i en "venstre"-drakt, og angriper skeives kamp ut fra en finurlig argumentasjon som faktisk går hjem hos enkelte politisk engasjerte mennesker som jeg aldri hadde trodd det om.

Det som skjedde etter skytingen ved London Pub natt til 25. juni, bør ha gitt disse «identitetsanalytikerne» noe å tenke på. Prideparaden i Oslo lørdag 25. juni ble avlyst. Så ble minnemarkeringen på Rådhusplassen 27. juni avlyst. Men så kom likevel tusener som trosset angst og usikkerhet og lagde Prideparade lørdag og en svær minnemarkering på Rådhusplassen mandag. Hvorfor? Fordi de IKKE VILLE LA SEG STOPPE. De ville vise for all verden at de ikke lot seg skremme fra å vise stolthet og glede over sin egen evne til kjærlighet og seksualitet. Det var helt nødvendig. De MÅTTE vise motstand. Folk fra Salam (skeive muslimer) og Skeiv Verden (skeive med innvandrerbakgrunn) – nettopp de som kanskje har det aller tøffest – gikk i spissen.

Vi må leve, utfolde våre beste følelser, være frie mennesker uten klump i magen og skamfølelse. Det var så visst ikke Bill Gates eller George Soros som sto bak.

Hvorfor finnes det skeive aktivister i land der de med fare for sitt eget liv kjemper for å få leve som homofile? Hvorfor kjemper transpersoner i Norge i dag mot fordommer og forakt og hets – i en kamp som ennå er i en tidlig fase i forhold til 72 års organisert homofil og lesbisk kamp? Fordi det er gøy og kjempeenkelt å være transperson i dagens Norge?

Det koster: Andelen lesbiske, homofile og bifile med dårlig psykisk helse er betydelig større enn blant heterofile. Skeive har gjennomgående lavere livskvalitet enn befolkningssnittet. (Se www.bufdir.no, gå til Statistikk og analyse, så til LHBTIQ, og så til Helse og livskvalitet.)

Driver vi med dette fordi vi er lurt av noen av verdens superrike som synes at vi bør gjøre det for å splitte arbeiderklassen? Hva er dette for slags gedigent reaksjonært vås?

Fremmer det klassekampen at skeive arbeidere holder seg i skapet og hemmes og skades av selvforakt og skam, framfor at de går i Prideparade og føler fellesskap og støtte til å framtre med stolthet og glede over å være den de faktisk er?

Arbeiderklassens historiske oppgave er gjennom klassekamp å frigjøre menneskeheten fra utbytting, fra kapitalisme og imperialisme. Underveis til det målet er klassekampen en kamp for frigjøring av menneskene: Klassekampen går hånd i hånd med kvinnekampen, ikke slik at all kvinnekamp er klassekamp, men at klassekamp er nødvendig for at kvinnekampen skal kunne nå viktige mål. Kvinners rett til arbeid og til en lønn som det går an å leve av, er et helt nødvendig materielt fundament for at kvinner skal kunne utfordre et patriarkalsk kjønnsrollemønster. Det at dette kjønnsrollemønsteret og kjernefamilien som økonomisk grunnenhet er blitt utfordret, har åpenbart vært viktig for homofiles og lesbiskes kamp, som igjen har vært viktig som grunnlag for transpersoners kamp, osv.

Kampen for arbeiderklassens frigjøring er også en kamp for frigjøring av den enkeltes individuelle evner og ønsker - for frigjøring av et mangfold, at den enkelte skal kunne være den man føler at man er, selv om det ikke er A4 og kanskje svært langt fra A4. At skeiv kamp skjøt fart utover i forrige århundre i framskredne kapitalistiske land med en kjempende arbeiderklasse, er selvsagt ingen tilfeldighet. Klassekampens resultater la et fundament, og med de forutsetningene til stede har den framgangen vi har oppnådd, blitt kjempet fram av oss selv og av våre skeive forgjengere.

Det står ikke i motsetning til arbeiderklassens kampkraft at skeive i arbeiderklassen frigjør seg fra undertrykking og fordommer og får utfolde sitt individuelle mangfold av kjærlighet og seksualitet. Tvert imot!

Når vi nå er blitt så mange synlige LHBT-folk i land der vilkårene for skeiv kamp har vært gode, og i sum representerer mye kjøpekraft og innflytelse, er vi selvsagt også interessante for de mest oppegående av de superrike. Men det er ikke DE som driver vår kamp framover. Det er tvert imot VI som skaper en bevegelse som de selvsagt prøver å profitere på.

Og selvsagt misbruker de oss som falsk fasade, såkalt «Pink Washing», slik de misbrukte kamp for kvinnefrigjøring som begrunnelse for å føre krig i Afghanistan, og slik de misbrukte krav om demokrati som begrunnelse for å angripe Irak i 2003. En slik falsk fasade er på ingen måte det samme som støtte til vår sak. Tvert imot blir saken skadet og skandalisert av slikt misbruk. Det er ikke vårt ansvar, og det kan på ingen måte aksepteres at vår kamp kritiseres på et slikt grunnlag.

Jeg er drittlei av arrogante, vellykkede, hvite heterofile menn som under merkelappen «identitetspolitikk» snakker nedsettende om skeives kamp, samtidig som de prøver å gi inntrykk av være dyptloddende politiske analytikere som liksom tilhører «venstresida». De mangler noen viktige erfaringer og opplevelser som vi skeive har hatt. De har ikke opplevd skammen, frykten, klumpen i magen. De forstår ikke hvorfor vi må føre kampen vår.

Men samtidig må vi selvsagt være åpne for kritikk og uenighet internt og eksternt om viktige punkter i dagens skeive kamp. Det er ikke FRIs politiske plattform som er ute og paraderer i Prideparadene rundt omkring i landet. Selv er jeg f.eks. ikke enig i FRIs syn på surrogati, men det hindrer meg selvsagt ikke i å gå i Prideparade. Slike spørsmål må diskuteres på saklig vis i egnede fora. Poenget er at i Prideparadene går skeive og deres støttespillere. De kan være uenige om mye, men de er enige om at det er viktig å synliggjøre at livet er mangfoldig, at kjærlighet og seksualitet er mangfoldig, og at vi ikke lar oss målbinde men utfolder stolthet, respekt og glede over hvem vi er. Vi trosser frykten. Vi lar oss ikke stoppe!

Denne teksten ble først publisert på Torstein Dahles Facebook-side lørdag 16. juli 2022.