Si ingenting

Nylig avslørte Dagens Næringsliv at Statkrafts konsernsjef Christian Rynning-Tønnesen har en gullkantet lønnsavtale. Ikke bare hadde Rynning-Tønnesen en godtgjørelse på nesten sju millioner i 2021, han har også rett til å gå ned i halv stilling etter fylte 62 og likevel beholde en lønn på 4,4 millioner kroner. Strømpriskrisa er med andre ord ganske lukrativ – for noen.

Hvorfor tjener Rynning-Tønnesen så mye? Se, det vil ingen svare på. Hovedpersonen selv har ingen kommentar til hva han tjener. Nåværende styreleder og tidligere statsråd Thorhild Widvey vil heller ikke svare på om hun mener lønna er rimelig, fordi den ble bestemt før hennes tid. Mannen som faktisk var ansvarlig, tidligere styreleder Arvid Grundekjøn, har dessverre «ikke detaljene i Christians ansettelsesavtale tilgjengelig», og finner det «ikke naturlig at jeg kommenterer denne nå».

Og dermed får ikke Statkrafts eiere, det norske folket, noen gode svar på hvorfor så mange millioner av deres penger renner ut i lønn og bonuser til direktøren i Statkraft.

Slik er det forbausende ofte når rike og mektige mennesker blir konfrontert med ubehagelige spørsmål om egne privilegier. Inspirasjonskilden synes å være den rapartisten Kamelen og hans største hit:

Om snuten spør, si ingenting, ingenting, ingenting, ingenting.

Om koffor eg har diamant på min lillefing, lillefing.

En vanlig teknikk for å unngå det som er vanskelig, er akutt hukommelsessvikt

Selv de folkevalgte, som har et ekstra ansvar for å svare for seg, har lært Kamelens metode. Denne uka nektet Hadia Tajik å stille i Debatten, til tross for at sendingen handlet om hennes egen pendlerbolig. Stort sett kommuniserer Tajik nå med omverden via Facebook eller e-post, to medier som har den store fordel at du slipper å svare på kritiske spørsmål.

En vanlig teknikk for å unngå det som er vanskelig, er akutt hukommelsessvikt. I fjor høst kunne for eksempel verken Høyre eller Ap «huske» hvorfor stortingsrepresentanter har doble feriepenger, til tross for at begge disse partiene har vært med på å innføre ordningen. Da Siv Jensen ble konfrontert med at hun var blitt varsla om tidligere stortingsrepresentant Ulf Leirsteins seksuelle tekstmeldinger til mindreårige, kunne hun rett og slett ikke «huske» om hun hadde fått noe slikt varsel.

En annen teknikk er stedfortreder. Tidligere stortingspresident Eva Kristin Hansen tok dette til et nytt nivå i fjor høst, da hun sendte John Christian Elden for å svare på sine vegne i NRK. Statskanalen fikk med andre ord ikke stille spørsmål til en av våre folkevalgte – bare til hennes advokat.

Denne kollektive tausheten er dypt ironisk, for en av de viktigste begrunnelsene for at toppledere og politikere skal få så høy lønn nettopp er at det blåser på toppene. Vi får høre at siden samfunnstoppene har så mye ansvar, må de også få en lønn som er flere ganger høyere enn det som er vanlig. Men det holder ikke å ha ansvar, man må også ta ansvar. Og det er det forbausende få toppledere og politikere som er villig til å gjøre når det handler om deres egne privilegier.

Like ironisk er den omvendt proporsjonale sammenhengen mellom hvor mange kommunikasjonsrådgivere man har og hvor mange spørsmål man svarer på. Er man naiv, tror man kanskje at slike rådgivere finnes fordi de skal hjelpe mektige mennesker med å kommunisere. Men tvert imot: En kommunikasjonsrådgiver for makta har som sin fremste oppgave å hindre kommunikasjon.

Det er ille nok at toppledere og politikere bevilger seg og selv og hverandre gullkanta ordninger. Men et minstekrav til privilegerte mennesker må være at de står oppreist og forsvarer disse privilegiene i møte med velgerne som lønner dem.

Publisert i Klassekampen mandag 28. februar 2022.