Rødgrønn samling på Stortinget

Uka før påske tok det fyr i det rødgrønne teltet på Stortinget. Sp gikk sammen med de fire borgerlige partiene om et midlertidig avgiftskutt på bensin og diesel. Prislappen kom på nærmere sju milliarder kroner. Det er liten tvil om at dieselforliket var et brudd på budsjettavtalen, der det står at «gjennom inngåelse av denne avtalen forplikter partiene seg til å (...) ikke danne noen andre flertall i forbindelse med statsbudsjettbehandlingen eller andre vedtak som har vesentlige budsjettmessige konsekvenser i 2026 utover avtalt budsjettenighet.»

Etter forliket har beskyldningene haglet. SV-leder Kirsti Bergstø har beskyldt Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum for å ha «løgn og avtalebrudd som politisk metode». MDG-leder Arild Hermstad har på sin side beskyldt Vedum for «politisk svindel». I mediene skrives det spalte opp og spalte ned om krisemøter på Stortinget og rødgrønt kaos. Mens høyresiden koser seg med at regjeringen går på nederlag i stortingssalen.

I situasjoner med mye støy, spill og spetakkel kan det av og til være nyttig å ta et steg tilbake og analysere de politiske realitetene. Regjeringen Støre har ikke mer enn 28 prosent av stemmene i ryggen, og har avvist framstøt fra blant annet Rødt om å lage en politisk samarbeidsavtale. Ap har selv ønsket å ha muligheten til å kjøre slalåm i stortingssalen. Da er det kanskje ikke så overraskende at også de andre partiene danner alternative flertall i stortingssalen. Dette er ærlig talt ikke kaos, det er demokrati.

Det nytter ikke å kjefte Senterpartiet eller andre på plass

Samtidig trengs alle fem røde og grønne partier for å lage flertall for et statsbudsjett. For å få til det må man kunne stole på at budsjettavtalen holder, i det minste sånn noenlunde. Men som Tonje Brenna sa på Politisk Kvarter mandag, har verken hun eller andre Ap-topper mulighet til å skrive ut bøter eller sette folk i fengsel. Politiske avtaler er ikke juridisk bindende. Den eneste måten å få dem til å holde på, er at alle fem partier føler seg fornøyde med budsjettsamarbeidet. Før påske kunne dieselforliket vært avverget om de røde og grønne partiene tidligere hadde satt seg ned sammen for å finne tiltak som kunne hjelpe folk med hverdagsøkonomien. I stedet ble det Høyre som fikk regien, da de plutselig krevde hastebehandling av et avgiftskutt som de bare dager i forveien hadde avvist på det sterkeste.

Jeg tror det kunne vært mulig å finne en slik enighet, også med både MDG og Senterpartiet på laget. Slik jeg kjenner MDG, er ikke deres hovedkrav å presse mest mulig avgifter ut av folk med lav inntekt i distriktene. Da er de langt mer opptatt av gjennomslag i oljepolitikken. I budsjettenigheten fra i fjor var det nettopp en slik veksling som skjedde: Senterpartiet fikk stoppet en planlagt økning i veibruksavgiften, MDG fikk til gjengjeld økt CO₂-avgiften på sokkelen.

Hvis de røde og grønne partiene skal finne tonen igjen, så nytter det ikke å kjefte verken Senterpartiet eller andre på plass. I stedet må man meisle ut noen overordna prosjekter som alle de fem partiene kan stille seg bak. Det kan være å bygge ut velferden i hele landet, å kutte i skatter for de med lavest inntekter eller klimatiltak som er sosialt rettferdige.

I Klassekampen tirsdag avviste Sp-topp Kjersti Toppe kategorisk at partiet har noen planer om å gå til høyresida. Vedum har sagt flere ganger at hans eneste plan er å fortsette å lage budsjetter på rødgrønn side i hele denne perioden. Den samme planen har også Ap, SV, Rødt og MDG. Det finnes rett og slett ikke så mange alternativer til å henge sammen. Da er det like så greit å legge kranglingen bak seg og prøve å finne noen felles politiske prosjekter som kan gi ny giv til budsjettsamarbeidet.

Publisert i Klassekampen 15. april 2026.