Rødt-bloggen

Rødgrønn orden

Høsten har vist oss at regjeringen lar seg presse fra venstre.

OPPGITT: Kristin Clemet. Foto: NordForsk/Terje Heiestad.

Denne uka ble Kristin Clemet oppgitt. Regjeringen hadde inngått budsjettforlik med SV, og i NRKs Politisk kvarter ble de rødgrønne kameratene presset. «Hørte jeg feil, eller kom samtlige spørsmål fra venstre?», tvitret en frustrert Civita-sjef.

Clemet hørte nok ikke feil. Denne høsten har de fleste spørsmålene i norsk politikk blitt stilt fra venstre. Valget endte med et historisk venstreorientert storting, det mest radikale vi har hatt siden 1945. Med 69 mandater ligger høyresida nå med brukket rygg. Venstrebølgen er båret fram av en sterk folkelig misnøye med økte forskjeller. I høstens valg var ulikhet for første gang den aller viktigste saken for velgerne.

Ap og Sp vant makta ved å love en ny kurs. Nå skulle det bli vanlige folks tur. Slikt skaper fallhøyde, og derfor er det bare naturlig at regjeringen presses nedenfra og fra venstre når den ikke oppfyller egne valgkampløfter. Flertallet har krevd et brudd med Erna Solbergs politikk. Diskusjonen nå står om hvordan og hvor raskt det skal skje. Ap-statssekretær Wegard Harsvik har derfor rett når han skriver at «hele den norske samfunnsdebatten nå handler om hva som på den ene eller andre måten er best for ‘vanlige folk’».

Da blir det ikke så relevant hva Kristin Clemet tvitrer, eller om NHOs direktør blir «veldig skuffet» og synes det er «veldig leit» at de rødgrønne vil stramme inn på kommersielle barnehager.

Da de rødgrønne styrte sist, ble det etter hvert mer grått enn rødt. En viktig forskjell denne gangen er at SV ikke er en del av regjeringen, men står fritt til å fremme sin egen politikk. I motsetning til forgjengeren Kristin Halvorsen vil ikke Audun Lysbakken styre landet for enhver pris, noe han demonstrerte da han forlot regjeringsforhandlingene på Hurdal tidligere i høst.

Hvis Rødt lar seg stilne av lojalitet, overlater vi hele banen til Frp

STORTINGSREPRESENTANT: Mímir Kristjánsson. Foto: Ihne Pedersen.

I tillegg til SV må Støre og Vedum også bale med et selvsikkert Rødt. Slik Dagsavisens Jo Moen Bredeveien skriver i en kommentar, «blir det ikke så lett for Ap å svinge mot høyre denne gangen, om partiet så vil. Det er for mange vaktbikkjer og overtalte sosialdemokrater til venstre for dem som vil holde dem i ørene».

Rødts rolle som foranskutt lyn er med på å drive opp tempoet i det rødgrønne prosjektet. Særlig når vi lykkes i å sette dagsorden med politiske krav som fagbevegelsen og regjeringas egne velgere stiller seg bak, kan Rødt få større gjennomslag enn det mandattallet på åtte skulle tilsi. Det har vi ikke minst sett i høstens debatter om feriepenger på dagpenger og fribeløpet for uføre.

Rødt står egentlig i en slags skvis på Stortinget. På den ene siden ønsker vi å være en konstruktiv opposisjon, ikke så mye en fiende av regjeringen som en medhjelper for den. På den andre siden ser vi hva som skjer når Rødt holder fred med Ap og Sp. Da kommer Frp inn som venstreopposisjon i stedet.

Etter åtte år som støtteparti for Erna Solbergs forskjellspolitikk har Frp gjennomgått et hamskifte. I saker som feriepenger på dagpenger, fribeløp til uføre og krafteksport har vi ikke å gjøre med Sylvi Listhaug, men med Sosialisthaug. Hvis Rødt lar seg stilne av lojalitet til Hurdals-kameratene, overlater vi i praksis hele banen til Frp. Vår første Ap-statsminister, Christopher Hornsrud, sa en gang at «fienden ligger alltid til høyre». Dersom Hornsrud hadde rett, må også Ap og Sp forstå at det er bedre med et brysomt Rødt som stein i skoa enn med storeslem for Frp i 2025.

Høstens rekordvalg for venstresida kan bli starten på en ny gullalder for likhet og folkestyre i Norge. Men da kan ikke Rødt og SV gå stille i dørene på Stortinget. Er det noe høsten har vist oss er det at regjeringen kan trenge litt hjelp med å innføre sin egen politikk.

Publisert i Klassekampen fredag 3. desember 2021.