Pensjonsran på høylys dag

I disse dager foregår det nemlig et ran på Løvebakken. På grunn av et regnetriks i Finansdepartementet blir landets pensjonister nå fratatt to milliarder kroner, eller rundt 1500 kroner per pensjonist. Det er penger som kunne kommet godt i en minstepensjonists lommebok nå som strømprisen nærmer seg fem kroner per kilowattime.

Når det er staten som robber deg, så skjer det sjelden som «smash and grab». Dagens pensjonsran er så innfløkt at man nesten må jobbe i Finansdepartementet for å forstå det. Kort forklart ble lønnsveksten i Norge i 2020 langt høyere enn forventa. Dermed skulle også pensjonene vært regulert opp i takt med lønna. Men både regjeringen Solberg og regjeringen Støre har valgt å halvere denne kompensasjonen. Dermed sitter pensjonistene igjen som lønnstapere - i år igjen. Ikke rart Pensjonistforbundet raser.

Det er ikke første gang norske pensjonister blir tatt ved nesen av staten. Siden pensjonsreformen har pensjonistene sakket lenger og lenger bak økonomisk på grunn av underregulering. I stedet for å få lønnsvekst som alle andre, hadde politikerne bestemt seg for at pensjonistene måtte klare seg med det alle andre fikk, minus 0.75 prosentpoeng. Som om kneippen eller strømmen eller bilen eller boliglånet er 0.75 prosentpoeng billigere for pensjonister enn for andre.

For å rydde opp i dette uføret gikk en rekke partier på Stortinget i forrige periode sammen om å sikre pensjonistene en regulering basert på snitt av lønns- og prisvekst (men aldri mer enn lønnsvekst). Det var et stort framskritt, men heller ikke dette holder egentlig mål.

Tall som Arbeidsdepartementet selv har lagt fram viser at med den nye reguleringen, så vil norske minstepensjonister tape 30.000 kroner de neste 20 årene. I 2040 vil en minstepensjonist ha under 200.000 kroner å rutte med målt i dagens lønnskroner. Det går det rett og slett ikke an å leve av, i alle fall ikke i et land hvor det daglig settes nye prisrekorder på strøm, bensin, mat og bolig.

Vi har i skrivende stund et pensjonssystem der flere hundre tusen mennesker vil bli sendt under fattigdomsgrensa når de går ut av arbeidslivet. Det betyr at det vi som samfunn nå aksepterer at alderdom og fattigdom skal henge sammen for veldig mange. Det er både urettferdig og uverdig, og det er vanskelig å forstå hvordan Arbeiderpartiet og Høyre kan rettferdiggjøre det.

Jeg og de fleste med meg er heldige som er vokst opp i et Norge der de fleste sitter relativt godt i det. Går alt som planlagt kommer vi dessuten bare til å bli rikere i årene som kommer. De neste årene ser staten for seg at det private forbruket skal øke kraftig, og det kommer på toppen av en dobling av privat siden årtusenskiftet. Men mange av dem som har vært med å bygge denne voldsomme rikdommen vil ikke få ta del i den. I stedet må minstepensjonister tilbringe de siste årene av sitt liv med å snu på krona, mens de ser barn og barnebarn kjøpe ny bil og reise til Syden på ferie.

Det gjelder for eksempel lavtlønte og uføretrygda, som har slitt ut kroppene sine på hardt og ærlig arbeid. Og ikke minst gjelder det mange kvinner, som i kraft av å ha bidratt ulønnet i hjemmet ikke har bygget seg opp fullverdige pensjonsrettigheter. Hvor er rettferdigheten i at grupper som dette skal «belønnes» med et pensjonistliv i fattigdom på toppen av alt de har slitt med gjennom arbeidslivet?

Det snakkes gjerne om at pensjonister som gruppe har høy formue og sitter godt i det. Og det er riktig at mennesker som har betalt ned på et boliglån livet gjennom gjerne har mindre gjeld enn de som nettopp har etablert seg. Men denne type generaliseringer fører ingen steds fram. Det hjelper ikke minstepensjonisten som fryser hjemme fordi hun ikke kan betale strømregningen at Olav Thon har milliarder i formue. Like lite hjelper det den jevne student at laksearving Gustav Witzøe er en av verdens aller rikeste i sin aldersgruppe. De velstående pensjonistene skal nok alltid klare seg. Men vi kan ikke bruke dem som unnskyldning for å ikke gjøre noe for alle hundretusener av eldre som sliter med å få endene til å møtes.

Løsningen på dette er enkel, men også kostbar. Vi er nødt til å få på plass et ekstraordinært løft for minstepensjonistene. Deretter bør vi begynne å regulere pensjonene i takt med lønnsveksten. Det gir ingen mening at pensjonister skal avspises med mindre enn lønnsmottakere flest. Grunnleggende sett er jo ikke pensjonist heller noe annet enn en lønnsmottaker som har nådd pensjonsalder. Det er åpenbart at et slikt løft vil koste penger. Men det er vel verdt å prioritere alderdom uten fattigdom for alle framfor at mange oss får leve lange liv i rikdom. «Ingen skal ha kake før alle har fått brød», for å si det med Einar Gerhardsen.

«Når jeg blir 66, da gjør man som man vil», synger Wenche Myhre. Det er i beste fall en sannhet med modifikasjoner. Når man blir 66 er de fleste enten blitt uføre etter et hardt arbeidsliv, eller på vei ut i et. For svært mange blir livet som pensjonist en fattigdomsfelle.

Publisert i Nettavisen tirsdag 8. mars 2022