På vei mot franske tilstander

I fjor lå tåregassen tjukt over franske gater etter at president Emmanuel Macron foreslo å heve pensjonsalderen fra 62 til 64 år. Allerede i januar tok over en million franskmenn til gatene i protest mot forslaget. Fagforeninger over hele landet gikk ut i streik.
Macron lyktes da heller ikke å få flertall for sin pensjonsreform i parlamentet. I stedet måtte regjeringen i siste stund bruke en paragraf i den franske grunnloven som gjør det mulig å presse gjennom lover mot de folkevalgtes vilje. Det utløste nye protester og voldsomme gatekamper mellom arbeidsfolk og politistyrker.

Her hjemme har regjeringen med Arbeiderpartiet i spissen fulgt i Macrons fotspor. I fjor varslet arbeidsminister Tonje Brenna at pensjonsalderen skal opp. En som er født i 1980 kan bli tvunget til å jobbe helt til hun blir 69 før hun får lov til å ta ut pensjon. Likevel er det ingen opptøyer å se i norske gater. Hvorfor ikke?

Når man skal forklare forskjeller mellom Frankrike og Norge, er det lett å ty til pseudovitenskapelige teorier om det særegne franske, revolusjonære lynnet. I virkeligheten er det en helt annen årsak til at norske arbeidsfolk ikke tar til gatene mot pensjonsreformen. Vår pensjonsdebatt er nemlig like tåkelagt som de parisiske bygatene var under de mest voldsomme gatekampene i fjor. Men der Macrons regjering bruker tåregass, tyr vår regjering til tåkeprat for å røyklegge realitetene. Pensjonsdebatten er kort og godt blitt klin umulig å forstå for mange, og langt på vei er det også med vilje at det er slik.

Ta de økte aldersgrensene som eksempel. Der Macron økte den generelle pensjonsalderen fra 62 til 64, har vår regjering valgt en langt sluere framgangsmåte. Framover skal dagens pensjonsalder erstattes av bevegelige aldersgrenser. Over tid skal aldersgrensene øke med to tredjedeler av økningen i den forventede levealderen. Lever vi tre år lengre, må vi vente to år til før vi kan pensjonere oss.

Der Macrons regjering bruker tåregass, tyr vår regjering til tåkeprat

Hva betyr dette? For det første at vi ikke lenger får noen felles pensjonsalder. Den som er født i 1990 må gå av seinere enn den som er født ti år tidligere. Mange vil nok i skrivende stund ikke være klar over når de egentlig kan gå av med pensjon. Det blir også vanskeligere å mobilisere breie lag til felles pensjonskamp, fordi spriket mellom årskullene blir for stort.

For det andre betyr det at pensjonsreformens foreldrepar, Arbeiderpartiet og Høyre, slipper brysomme debatter om økt pensjonsalder framover. Det nye systemet gjør i stedet at aldersgrensene bare øker «av seg selv». Da unngår vi gatekamper, men vi unngår også en demokratisk debatt om pensjon.

Det finnes heller ikke bare én aldersgrense i vårt pensjonssystem. Vi har en nedre aldersgrense (i dag 62, snart høyere) for når det er lov å gå av hvis du har tjent nok. Så har vi en aldersgrense (i dag 67, snart høyere) for når man har rett til pensjon, som kan tvinge de som har lav opptjening til å jobbe enda flere år. Midt i dette har vi en tredje aldersgrense (foreslått til 65, snart høyere) som gjelder for de uføres pensjonsopptjening. Alle disse aldersgrensene vil øke framover, helt av seg selv.

Man må nesten være pensjonsforsker for å forstå dette systemet fullt ut. Derimot trenger man ikke å være rakettforsker for å forstå at partiene som har gjennomført dramatiske kutt i folks pensjoner er tjent med at det blir minst mulig åpen debatt om hva de gjør.

Vi trenger selvfølgelig ikke opptøyer og tåregass i norske gater. Men hvis vi skal unngå det om tretti år, trenger vi sårt en opplyst og ærlig debatt om konsekvensene av pensjonsreformen her og nå. Dersom ingen nå trekker i nødbremsen og stopper de økte aldersgrensene, styrer vi mot franske tilstander.