På pølsefest hos kapitalen

Jeg ble valgt inn på Stortinget rundt midnattstider mellom 13.- og 14. september i fjor. Allerede 14 timer etterpå, mens jeg fremdeles var i seiersrus, fikk jeg en e-post fra NHO Rogaland. De gratulerte meg med plassen på Stortinget og gjorde meg oppmerksom på intet mindre enn fire datoer der rogalandsbenken skulle møte Næringslivets hovedorganisasjon de neste fire månedene.

På agendaen sto ikke bare møter, men også en uformell middag og en pølsefest.

Ikke mer enn én time og 48 minutter senere fikk jeg en e-post fra næringsforeningene i Stavanger og på Haugalandet. De gratulerte meg med valget, så frem til et godt samarbeid med den nyinnvalgte revolusjonære sosialisten fra Stavanger og inviterte til et møte allerede ti dager senere (jeg var i Malaga og kunne ikke komme).

En stri strøm av invitasjoner

Slik har det i grunnen bare fortsatt. En stri strøm av invitasjoner fra alle slags næringslivslobbyister.

Det var «hyggelig og uformell kveld» i regi av Norges Rederiforbund i Oslo 10. november og lutefiskmiddag i regi av Stavanger Rederiforening to uker senere.

Nylig ble jeg blant annet invitert til konferanse og middag i regi av Norsk Olje og Gass 10. mars og middag i Rococo-salen på Grand hotell av arbeidsgiverforeningen Spekter tre uker senere.

Jeg overdriver ikke mye når jeg sier at jeg sikkert kunne spist og drukket gratis på næringslivets regning praktisk talt hver eneste dag gjennom hele stortingsperioden.

Det er vanskeligere å kjefte på noen som du har hatt til bords en hyggelig kveld

Og dette er altså invitasjonene jeg får som stortingsrepresentant fra partiet aller ytterst til venstre på Stortinget. Så kan man jo bare gjette hvor mange invitasjoner som blir utstedt til regjeringspartienes folk, eller til høyresidens folk for den del.

Hyggelig og nyttig

Misforstå meg rett. Næringslivets lobbyister er både hyggelige og skikkelige. Det er trivelig å møte dem, og som regel er det nyttig også.

Selv en stortingsrepresentant fra Rødt har godt av å komme seg ut i bedrifter og møte næringslivet (litt mindre nyttig er det å dra på pølsefest).

Ofte er det vel nettopp når vi møter dem vi er uenige med, at vi lærer aller mest. Det er ikke for mye kunnskap om privat verdiskaping på Løvebakken, det er tvert imot for lite.

Dessuten er det offentlige med på kappløpet de også. For noen år siden skrev den borgerlige avisen Minerva at 100 prosent statseide Bane Nor sysselsetter flere kommunikasjonsrådgivere enn hele First House.

I debatten om strømpriser har avdelingene for myndighetskontakt og samfunnskontakt i Statnett, Statkraft og NVE vært svært aktive med å fremme selskapenes egne interesser – selv om alle disse menneskene jobber 100 prosent for staten.

Hvert eneste år bruker kommuner, statlige foretak og statlige selskap millioner av kroner på å reise til Arendalsuka for å påvirke politikere.

Fullstendig i særklasse

Når det likevel er grunn til å rope et lite varsko over denne strie strømmen av invitasjoner til pølsefester og uformelle middager, skyldes det styrkeforholdet mellom dem som prøver å påvirke meg.

Jeg har aldri vært noen stor forsvarer av den utskjelte PR-bransjen. Men jeg begynner etter hvert å lure på om ikke deres forsvarere har et poeng når de sier at den lille gruppen rådgivere som jobber i First House og lignende, er et forsvinnende lite problem sammenlignet med den enorme mengden påvirkning som skjer gjennom «vanlige» bedrifter og organisasjoner.

Etter et halvt år som stortingsrepresentant er jeg ikke et sekund i tvil om at det private næringslivet og deres organisasjoner er fullstendig i særklasse hva angår ressurser til å drive påvirkning av folkevalgte.

I denne sammenhengen blir selv giganten LO nærmest for en dverg å regne.

Det finnes ingen del av sivilsamfunnet som er i nærheten av å tilby like mange konferanser, middager og fester som det den private kapitalen kan. Slik er nå en gang det økonomiske styrkeforholdet i verden.

Det fungerer

Det er mye fint man kan si om pølsemiddager og uformelle kvelder, men det er ingen tvil om at det fungerer.

Det er vanskeligere å kjefte på noen som du har hatt til bords en hyggelig kveld.

Det er lettere å slå på tråden til en du har spandert øl på, enn til en du ikke kjenner.

Og man får alltid større forståelse for mennesker man kjenner på det private plan, enn folk man aldri har møtt.

Med denne forståelsen kommer også en større aksept for næringslivets argumenter.

I seg selv burde ikke økt forståelse for andres argumenter være noe problem i det hele tatt.

Men politikk handler nå en gang om interessekamp, eller som vi marxister ville sagt: om klassekamp.

Nettopp derfor blir det problematisk om en viss type interesser er utstyrt med helt andre muligheter til å påvirke politikere enn de konkurrerende interessene har.

Over tid vil dette skeve økonomiske maktforholdet også gi seg utslag i et politisk skjevt maktforhold, der næringslivet vinner frem på bekostning av andre interesser.

Hva kan gjøres?

For det første bør Stortinget innføre et lobbyregister som strammer inn på tilgangen næringslivsinteresser har på politikere.

Det offentlige bør melde seg ut av påvirkningskappløpet, slik at ikke statens egne foretak bruker titalls millioner på å påvirke sine egne eiere.

Og så kan kanskje vi folkevalgte vurdere om vi alltid trenger å dra på den uformelle middagen, eller om det av og til holder å delta på selve konferansen. Det er jo ikke sikkert at man trenger å ta det fjerde vinglasset for å forstå det norske produksjonslivet.

I skarp kontrast til de mange hyggelige invitasjonene fra næringslivet får jeg også en drøss med andre henvendelser. De aller fleste fra trygdede mennesker som på en eller annen måte har opplevd urett på Nav.

De inviterer sjelden på uformell kveld eller lutefiskmiddag, for det har de ikke råd til.

Mens næringslivets folk er høflige, velformulerte og poengterte, kan trygdede og desperate mennesker ofte være usammenhengende og sinte.

Likevel er jeg ikke et sekund i tvil om at jeg de neste årene kommer til å prioritere tiden min på denne gruppen, og ikke på middag med arbeidsgiverforeningen Spekter i Rococo-salen i Grand hotell.

Tross alt er jeg ikke innvalgt på Stortinget for å gå på pølsemiddag med kapitalen.

Publisert i Aftenposten onsdag 23. mars 2022