På karneval med The Donald

Vi står på en rullebane i Latrobe, en time utenfor Pittsburgh i Pennsylvania. Her har vi stått i snart fem timer, og fremdeles har ikke hovedpersonen g jort sin entré. Publikum sitrer av forventning hver eneste gang et lys dukker opp på himmelen. Er det hans fly som kommer nå? Eller er det bare et vanlig rutefly? En ivrig superdonor ved siden av meg får stadige oppdateringer på mobilen fordi hun har gitt 44 dollar til kampanjen.

Til slutt kommer han. Ut av et privatfly med amerikansk flagg og TRUMP skrevet i store bokstaver kommer han direkte opp på scenen til lyden av Village Peoplesangen YMCA. Stemningen går rett i taket.

Dette er ikke egentlig noe republikansk valgmøte. Det er møte i det som nå er blitt en rein personkult rundt Donald Trump. Kanskje minner det mest om et karneval. Folk kommer kjørende med familiene sine, kler seg ut og kjøper pølser og popkorn. Er det noe som er påfallende med Trump-supporterne er det hvor glade de er i merchandise. Her selges capser, flagg, T-skjorter, gensere og sokker.

Til å begynne med er det egentlig ganske hyggelig. Folk er tross alt folk selv om de stemmer på Donald Trump.

Men når The Donald kommer i gang for alvor, blir det ganske skummelt ganske fort. Ekspresidenten forteller sine tilhengere at det amerikanske demokratiet i praksis er satt ut av spill. Selv FBI er angivelig i lomma på Demokratene. Det er derfor Trump stadig blir forsøkt etterforsket for ulike forhold. Og mens Antifa og Black Lives Matter angivelig får lov til å rasere landets byer og drepe folk uten konsekvenser, blir Trumps tilhengere som stormet kongressen utsatt for en heksejakt nærmest uten grunnlag.

Når Trump kommer i gang for alvor, blir det skummelt ganske fort

Trump er og blir en politisk mobber. Aldri er publikum så ivrige som når Hillary Clinton blir nevnt. Da roper de taktfast «Lock her up! Lock her up!». Fiendebildene er mange og av og til ganske absurde. Hvis det største problemet de har i USA er at transpersoner får konkurrere i kvinneidrett, så er landet bedre stilt enn jeg har trodd.

Det er nesten vanskelig å ta Trump på alvor. Det er heller ikke helt åpenbart at hans egne tilhengere tar ham helt alvorlig. Hadde ikke dette vært så farlig, så ville det nesten vært morsomt. Problemet er bare at den alternative virkeligheten Trump og hans tilhengere ser ut til å leve i fort kan bli virkelig for resten av oss også.

Det påfallende med amerikansk politikk nå er at de to store partiene langt på vei speiler hverandre. Demokratene og Republikanerne driver begge med polariserende retorikk, selv om Trumps folk er mye grovere i språket enn sine motstandere. Den store fortellingen i begge partiene er at demokratiet er i akutt fare, og at det eneste som står mellom USA og en total kollaps er at deres parti vinner flertall. Interessant nok utgir begge partier seg for å være det samlende alternativet. Selv Trump gir inntrykk av at han skal bygge bro over den store splittelsen i Amerika. Men denne samlende frelsen kan bare oppnås dersom den ene parten får knuse den andre.

Spørsmålet er om hvor konstruktiv Demokratenes hovedstrategi er hvis målet er å stoppe Trump og hans bevegelse. Det er ingenting som tyder på at man best stopper polarisering ved å demonisere motparten. De historiske erfaringene fra New Deal-epoken viser at radikal, populær politikk er en vel så god medisin mot ekstremisme som mollstemte advarsler om at demokratiet står på kanten av stupet. Men det vil kreve at Demokratene er villig til å bryte noen av sine bånd til sterke kapitalinteresser innenfor for eksempel medisinindustrien. Det sitter nok dessverre langt inne i et politisk system der pengesedler betyr vel så mye som stemmesedler.

Publisert i Klassekampen fredag 11. november 2022