Om skatt og sånt

Har Rødt fått fullt gjennomslag i skattepolitikken? Det er den pussige konklusjonen til Civitas Mats Kirkebirkeland i en kommentar i den borgerlige avisa Minerva.

Kirkebirkeland viser til at staten trolig vil få ekstraordinære inntekter tilsvarende 50 milliarder kroner på grunn av de høye strømprisene i år (anslaget er fra starten av måneden, tallene er trolig enda høyere nå). Siden pengene strømmer inn i statskassen, mener Civitas mann at Rødt burde være fornøyd: «Dette betyr at effekten av de høye kraftprisene tilsvarer (...) fullt gjennomslag for Rødts skatteøkningspolitikk for hele stortingsperioden.»
Kirkebirkeland vedgår riktignok at Rødt har en noe annen fordelingsprofil på sitt opplegg enn det som tilfaller staten gjennom skyhøye strømpriser, men synes likevel det er «noe paradoksalt» at Rødt med sitt forslag om makspris sier nei til «skatteøkninger til privat sektor som det kommunistiske partiet aldri hadde fått gjennomslag for på Stortinget».

Men det er absolutt ingenting paradoksalt med dette. Det er en liberalkonservativ vrangforestilling at venstresidas høyeste politiske mål er at staten skal ha mest mulig penger. Venstresidas mål er ikke staten, det er rettferdighet for det store arbeidende folk.

I opprinnelsen var skatter noe folket ble pålagt av herskerne, ikke for å finansiere felles velferd eller drive utjevning – men for å finansiere hærtog og overdådige palasser. Sentralt i den framvoksende arbeiderbevegelsen sto motstand mot såkalte koppskatter (etter tysk kopf, altså hode), flate skatter som skattla hvert hode likt. Det er derfor Robin Hood er et venstreradikalt ikon, enda hans fremste fiende ikke er fabrikkeieren, men skatteinnkreveren. Og det er derfor tredje vers av Internasjonalen lyder slik:

Imot oss statens lover bøyes,

av skatter blir vi tynget ned.

Og fri for plikt den rike føyes;

mens ringhets rett ei finner sted.

Robin Hoods fiende er ikke fabrikkeieren, men skatteinnkreveren

Nå er den norske staten av i dag noe ganske annet og mer demokratisk enn de europeiske fyrstedømmene som krevde inn koppskatter på 1700-tallet. Det er grunn til anta at i alle fall størstedelen av skattene vi betaler inn, går til gode formål som trygd, pensjoner, skole, veier og sykehus. Og fremdeles har vi store, uløste oppgaver i velferdsstaten, som tannhelse. Nettopp derfor ser partier som Rødt, SV og Ap det som nødvendig å øke skattenivået, om enn i ulik grad.

Men hensikten er ikke å kreve inn mest mulig skatt, det er å finansiere nødvendige fellesoppgaver. Hvis pengene ikke kommer tilbake til folk gjennom økt velferd, men sløses bort på dyre prestisjeprosjekter i staten, da faller også mye av hensikten med å kreve inn skatter bort.

Det finnes minst en annen viktig hensikt med skatt, og det er utjevning. I et samfunn der brorparten av fruktene av arbeidet tilfaller en liten gruppe kapitaleiere, er det avgjørende å drive omfordeling gjennom skattesystemet. Derfor bør venstresida støtte progressive skatter, som for eksempel formuesskatt, skatt på høye inntekter, arveavgift, skatt på stor eiendom og skatt på store selskapsoverskudd.

Men venstresida bør tilsvarende si nei til såkalt regressive skatter, det vil si skatter og avgifter som rammer folk hardere jo dårligere råd de har. Derfor bør alle med hjertet til venstre motsette seg den ekstraskatten folk nå får over strømregninga, selv om den kan bidra til å fylle opp statskassa. Siden strøm er en livsnødvendighet og ikke en luksus, går dagens useriøse strømpriser først og fremst ut over de som har minst fra før.

For hva hjelper det med en rik stat dersom vi ender opp med et fattig folk?

Publisert i Klassekampen onsdag 28. september 2022