Om folk, fisk og arbeid

Jeg kommer fra et folk av arbeidsutvandrere. Lenge før min far kom til Norge, reiste han til Sverige, der han blant annet jobbet på Volvos fabrikk i Göteborg. Da jeg vokste opp, husker jeg at det stadig kom islandske ungdommer for å bo på hytta vår på Sjernarøy i Ryfylke. Der sov de i køyesengene våre, under hyllemeter med Donald Pocket. Hver morgen sto de i opp i otta for å dra på Stjernelaks og filetere fisk. Da finansvikingene sendte Island på dunken i 2008, reiste tusenvis på tusenvis av islendinger østover for å jobbe i Norge, Sverige eller Danmark.

Mens jeg storøyd leste islandske nyheter om krakk og kriser, ringte en ildsjel fra en norsk distriktskommune meg. Jeg vet ikke hvorfor han trodde jeg kunne hjelpe ham, det kan ikke være annen forklaring enn aksentene i navnet og de umiskjennelig islands-blå øynene jeg bærer som et minne om min far. Tilbudet hans var rett fram: Kommunen hadde hus, barnehageplass og ledige jobber. Kunne jeg skaffe ham islandske arbeidere for å få slutt på fraflyttingen?

Fra jeg var liten har jeg lært at islendingene er et arbeidsfolk. Når det kommer til arbeidsmoral, finnes det ingen folk i verden som kan måle seg mot islendinger. Forfatteren Jón Kalman Stefánsson skriver at «arbeidet ble tidlig forvandlet til en religion her på Island og tok dermed over for Frelseren, som dere ballekarene aldri har tatt til nåde fordi han ikke slet seg ut på arbeid, og til og med snakket da han døde. Innerst inne har de fleste islendinger alltid sett på Jesus som en latsabb som helt sikkert ville endt på sosialen, til ergrelse og byrde for alle, hadde han vokst opp her». Jeg kom til å tenke på disse mytene etter at regjeringen nylig stengte grensene for å hindre importsmitte. Grensestengningen har skapt store problemer for bransjer som er avhengige av østeuropeisk arbeidskraft, som for eksempel bygg og anlegg, verftsindustrien, jordbruket og fiskeriene. Mangelen på gjestearbeidere fra Polen, Litauen og andre land i Øst-Europa truer for eksempel det tradisjonsrike Lofotfisket, som tar til i slutten av januar og varer til utgangen av mars.

Et spørsmål mange nå stiller seg er hvorfor de over 200.000 nordmennene som går helt eller delvis arbeidsløse ikke kan settes i sving med å løse oppgavene som østeuropeerne etterlater seg?

Nå er det ikke bare å valse inn på et fiskemottak og være verdensmester. «Du skal ha inn folk som skal kjøre sløyemaskiner og flekkemaskiner og som har truckførerbevis. Som kan håndflekke. Som på en måte kan faget (...) Man kan ikke bare ta en servitør fra Grünerløkka og få han til å kjøre en flekkemaskin.», sier for eksempel en fiskekjøper i Nordland til NRK.

Nei, servitøren fra Grünerløkka må naturligvis ha opplæring. Men det er han jo ikke aleine om. Hvis vi nå antar at verken polakker eller litauere lærer håndflekking av lofottorsk på grunnskolen, må også gjestearbeiderne en gang ha fått opplæring i arbeidet. Hvorfor skal det være umulig for den norske arbeidsløse å lære seg det samme som en gjestearbeider fra Øst-Europa?

Det er ikke noen annen måte å lære mange jobber på, enn å begynne å gjøre dem. De siste tiårene har vi fått en voldsom akademisering av arbeidslivet, der det kreves skolepapirer i enormt mange jobber. Men de som kommer til Norge fra Litauen for å sløye fisk eller fra Vietnam for å plukke jordbær, har ikke gått på skole for å lære seg yrket. De har fått opplæringen sin i arbeidslivet.

Det burde være mulig for norske arbeidsløse også, uten å gå omveien om skolebenken. Selvfølgelig kan det by på problemer for bedriftene hvis de må lære opp for mange nye folk samtidig, men da får Nav heller steppe inn med støtte for å sikre at vi kan lære opp flere norske arbeidsløse i nye yrker.

Lenge har det vært en oppfatning om at nordmenn ikke er villige til å ta fysiske jobber. Men nå står arbeidsløse i kø for å ta seg jobber i fiskeindustrien. En fiskebedrift i Myre i Vesterålen forteller for eksempel at de har blitt nedrent av arbeidsløse nordmenn som vil ha jobb etter å ha fortalt at de manglet folk til NRK i desember. Problemet er at bedriftene ikke vil ha dem. Holdningsproblemene ligger med andre hos eierne, ikke hos norske arbeidsfolk. Nylig brakte statskanalen historien til 23 år gamle Oscar Gurney, som har forsøkt å få jobb på 16 fiskebedrifter i Nordland uten å få napp. Gurney, som har fagbrev som industrimekaniker og arbeidserfaring fra bar, får høre at han er «overkvalifisert» for jobben på fiskemottak. Det er pussig, all den tid han aldri har jobbet i fiskeindustrien før. Men norske arbeidsløse er altså ikke interessante, enten de mangler opplæring i flekkemaskin eller er overkvalifiserte til jobben.

Én forklaring på at fiskebedriftene ikke vil ha norske arbeidsfolk kan være at nordmenn stiller andre krav enn østeuropeiske gjestearbeidere. De er ikke like prisgitt bedriftseieren og hans velvilje, og tillater seg kanskje å mukke dersom lønna og arbeidsforholdene er for dårlige. En daglig leder i en fiskebedrift i Lofoten sier for eksempel til NRK at han er skuffet over hvor store krav norske arbeidsløse stiller. «Når det aller første folk spør om er lønn og arbeidstid, havner de nederst i bunken», sier han til statskanalen. Øverst i hans bunke ligger naturligvis polske og litauiske arbeidere som ikke tør å spørre om verken lønn eller arbeidstid, av frykt for å gå glipp av jobben. Det er klart det er å foretrekke når man skal få maksimal profitt på bunnlinja.

Men en annen forklaring, er dype og inngrodde fordommer om hva østeuropeere og nordmenn duger til. Siden 2003 har antallet arbeidsinnvandrere i Norge steget fra 36.000 til 250.000. I denne perioden har det vokst fram en oppfatning om at østeuropeere og nordmenn nærmest to ulike menneskeraser. Noen jobber blir stemplet som «polakkjobber», mens andre passer bedre til nordmenn. Fordommene rammer både østeuropeiske gjestearbeidere og norske arbeidsløse. Mange østeuropeiske arbeidere høster ros for sin høye arbeidsmoral. Men som de fleste islendinger vet, er det et tveegget sverd å få sjefens klapp på skulderen fordi du er flink til å jobbe.

Hadde Jesus bodd på Island, ville han sikkert jobbet hardt som andre islendinger

Når østeuropeiske arbeidere har jobbet under «slavelignende forhold» på fiskebruk i Lofoten og Vesterålen, kan man sikkert tolke det som et tegn på voldsom stå-på-vilje. Men denne stå-på-viljen er uønsket i Norge. Målet må være at ingen skal jobbe under slavelignende forhold, uansett om de er født i Krakow, Keflavík eller Kirkenes.

Den andre siden av denne mynten er fordommene som norske arbeidsløse møter. Det er ingenting som tyder på at dagens over 200.000 arbeidsledige er en samling døgenikter. De fleste som nå søker jobb har erfaring fra servering, butikk eller reiseliv. De er vant med lav lønn og ubekvem arbeidstid. Å være «servitør på Grünerløkka» er ikke et slaraffenliv. Det er ekstremt urettferdig når vi skaper en myte om at disse menneskene liksom skal være for fine til å gjøre en fysisk jobb, når det de har gjort før de ble arbeidsløse er nettopp fysiske jobber. Dette er arbeidsfolk, akkurat som islendinger eller østeuropeere. Med opplæring, muligheter og norske lønn- og arbeidsvilkår er det ingen hinder for at flere av disse kan gå inn i ledige jobber som i dag blir besatt med pendlere fra Øst-Europa.

Krav om å regulere arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa møtes gjerne med anklager om fremmedfrykt og rasisme. Men det er nettopp dagens politikk med storstilt import av lavtlønt østeuropeisk arbeidskraft som er rasistisk. Vi er i ferd med å skape et delt arbeidsmarked, der nasjonaliteten din avgjør hva slags jobb du passer til. Innenfor bransjer som bygg og anlegg, fiskeri eller landbruk finnes det jobber som nesten bare utføres av arbeidsinnvandrere. Dette er samtidig muligheter som blir stengt for unge nordmenn som gjerne kunne tenke seg et samfunnskritisk yrke som ikke krever all verdens akademisk utdannelse.

Parallelt med dette er vi i ferd med å få to lønnsnivåer i Norge: Et norsk og et østeuropeisk. I yrker som opplever stor grad av lavlønnskonkurranse fra Øst-Europa, synker reallønna. Slik øker klasseskillene mellom nordmenn, i tillegg til at vi får et nytt etnisk klasseskille mellom nordmenn og gjestearbeidere.

Hverdagen for hundretusener av østeuropeere er nå at de bor på brakke stor deler av året i et land, mens de har familien sin i et annet. Hullet etter de som drar til Norge, fylles av nye arbeidsinnvandrere fra land enda lenger øst. I lengden innebærer fri flyt av arbeidskraft store menneskelige omkostninger for hundretusener av arbeidsfolk. Et solidarisk Europa må ta et oppgjør med dette systemet, og legge til rette for at folk kan leve hele og gode liv der hvor de vil framfor å måtte pendle over et halvt kontinent for å brødfø familiene sine.

Slik jeg ser det, er det eneste gangbare antirasistiske alternativet å kreve at alle som jobber i Norge skal få norsk lønn og norske vilkår. Nordmenn, islendinger, litauere og polakker må jobbe side om side i samme yrker. Det er ingenting i genene våre som gjør at nordmenn passer til en annen type arbeid enn våre østeuropeiske kamerater. Gjestearbeidere skal være hjertelig velkommen, enten de kommer fra Polen, Pakistan eller Patreksfjörður. Men de må ha de samme rettighetene som nordmenn har. Så spørs det om interessen i næringslivet for utenlandsk arbeidskraft vil være like stor dersom lønna er norsk.

Som voksen har jeg forstått den islandske nasjonalmyten ikke er noe annet enn en myte. Islendinger er som folk ellers. De jobber hvis de må, og hviler når de kan. Noen av oss er late, og andre er hardtarbeidende. Slik er det nordmenn og polakker også. Når man har jobbet så mye som man har gjort på Island, skyldes det ikke annet enn at landet er goldt og øde, og at alternativet til hardt arbeid som regel har vært den sikre død.

Hadde Jesus bodd på Island, ville han derfor helt sikkert ikke hengt rundt på ulike kors og drevet dank, men jobbet hardt som andre islendinger. Det er ingenting i blodet mitt som gjør meg til en bedre eller dårligere arbeidskar enn andre nordmenn, til tross for at halvparten av mine blodlegemer – både røde og hvite – er av islandsk nasjonalitet.

Publisert i Klassekampen torsdag 4. februar 2021.