Noe er råttent i den norske velferdsstaten

Mer enn 200.000 husstander oppgir nå at de må stille seg i matkø eller hoppe over måltider for å få hverdagen til å gå opp.

Mange av de som sliter, går på en ytelse hos Nav.

Minstepensjoner, minste uføretrygd og minstesats på arbeidsavklaringspenger (AAP) er ikke i nærheten av å strekke til når prisene på mat, strøm og bolig løper løpsk.

Når matkøene vokser dag for dag i norske byer, skulle man tro alarmen gikk hos Arbeiderpartiet i regjering.

Men det ser ikke sånn ut.

I et stort intervju i Dagsavisen tidligere i uka avviste arbeidsminister Marte Mjøs-Persen kategorisk å øke stønadene i velferdsstaten.

Uansett hvor dyr strømmen og maten blir i vinter, skal trygda forbli den samme fram til den blir regulert på vanlig vis i mai.

Nå fikk riktignok SV noen dager etter Mjøs-Persens intervju tvunget regjeringen til å gjøre noen grep.

Enslige minstepensjonister skal få 4000 mer i året fra neste år. Uføre på minstesats får en engangsutbetaling på 3000 kroner.

Barnetrygden øker, og det samme gjør barnetillegget i AAP.

Alt dette er bra. Men det er museskritt vi snakker om.

Og det hjelper lite med museskritt i riktig retning fra regjeringspartiene når prisene på mat, strøm og bolig samtidig tar sjumilssteg feil vei.

Falitterklæring

For mange er de statlige ytelsene fremdeles så lave at de må søke kommunal sosialhjelp på toppen for å overleve.

Konfrontert med dette sier Mjøs-Persen til Dagsavisen: «I seg selv er det ikke uheldig at vi bruker supplerende sosialhjelp som et virkemiddel i tiden vi lever i. Tvert imot.»

Dette er en fallitterklæring på vegne av den norske velferdsstaten.

Vi kan ikke godta at gamle og syke lever på så dårlige statlige ytelser at de er nødt til å søke kommunal sosialhjelp på toppen.

Det har lenge vært en bekymring at noen må ha flere jobber for å overleve, nå ser det ut til at stadig flere må ha flere trygder for å overleve.

Å få såkalt supplerende sosialhjelp fra Nav er heller ikke plankekjøring.

Selge bilen

Fra hele landet strømmer det nå inn historier om mennesker i nød som er blitt avkrevd å selge hus og bil for å få midlertidig hjelp fra velferdsstaten i noen måneder.

Hva sier Mjøs-Persen til dette? Hun fornekter ganske enkelt at det skjer.

Seinest i forrige uke var hun i studio på NRK og fikk høre historien til Thomas Vik, som ble tvunget til å selge bilen for å få sosialhjelp.

Det sank tydeligvis ikke inn.

For til Dagsavisen sier hun nå rett og slett at det ikke forekommer at staten krever at folk skal selge bilen for å få hjelp: «Det gjør ikke Nav.»

Neivel, fru statsråd. Da er det ikke noe å snakke om, da.

De mange fattige som har blitt fortalt at de må selge bil og hjem for å få hjelp, lider vel av vrangforestillinger.

Det gjør kanskje Mjøs-Persens forgjenger Hadia Tajik og de Nav-ansatte i Fellesorganisasjonen også.

Fryseboksen

For i likhet med Rødt har både Tajik og FO foreslått å endre reglene i Nav slik at det statsråden mener ikke forekommer reint faktisk ikke skal forekomme.

Som påskudd for å ikke hjelpe fattige folk gjennom å øke ytelsene, oppgir Mjøs-Persen renten og faren for overoppheting av norsk økonomi.

Det samme refrenget gjentok Arbeiderpartiets Frode Jacobsen i NRK Debatten etter at statsbudsjettet ble lagt fram tirsdag.

Dette er en provokasjon mot trygda og pensjonister med dårlig råd.

Det er ikke syke og gamle mennesker som har skylda for at prisene i Norge er ute av kontroll.

Folk på minste AAP har ikke vært med på noen kjøpefest.

Deres økonomi er ikke overopphetet, den har vært i fryseboksen i mange år.

Jernlover

Derfor er det helt urimelig at en statsråd fra Arbeiderpartiet nå bruker renta som påskudd for at regjeringen ikke har klart å prioritere de med dårlig råd innenfor rammene de selv har satt i årets statsbudsjett.

Det finnes ingen økonomiske jernlover som hindrer regjeringen fra å øke stønadene i velferdsstaten.

Men det krever en politisk vilje til å prioritere de som har minst, for eksempel på bekostning av de som har mest.

Når regjeringen har valgt å ikke gjøre det, bør de i det minste være ærlige om at det er sånn det er, framfor å skyve ansvaret for hele norsk økonomi over på de som har aller minst å rutte med.

Til Dagsavisen sier Marte Mjøs-Persen at «vi kan ikke løse dette bare ved å bruke mer penger». Men det er akkurat det vi må.

Det finnes en velprøvd medisin mot fattigdom, og det er å gi de fattige penger.

Storskjerm

Skal vi få folk ut av matkø og over i økonomisk trygghet, kommer det selvfølgelig til å koste.

Men den prisen bør vi være villige til å betale. Over tid bør det være et mål at ingen skal havne under fattigdomsgrensa i Norge bare fordi de blir gamle eller syke.

I et TV-intervju fra 1962 ble Einar Gerhardsen spurt hva han var mest stolt av å ha oppnådd i etterkrigstida.

Han svarte trygdesystemet, og skrøt av at trygdene var mangedoblet i hans regjeringstid.

For landsfaderen var dette det fremste uttrykk for fellesskapstanken og solidariteten mellom samfunnslagene.

Mitt tips til Arbeiderpartiets ledelse er å leie VM-teltet på Youngstorget og få Gerhardsens intervju på storskjermen der.

Så kan de se det om igjen og om igjen til de har skjønt at vi må ha trygdeytelser det går an å leve av her i landet.

Publisert på tv2.no onsdag 30. november