Naturen eier vi alle

Naturen eier vi alle, slik barnet eier sin mor. Hvem eier vinden? Suset av vinden kan du ikke kjøpe, heter det i Hans Børlis dikt «Vi eier skogene». Dessverre er det ikke så mange av de som bestemmer her i landet som leser Børli lenger.

60 prosent av vindkraften i Norge eies nå av utenlandske kapitalinteresser. Og andelen er økende: Av 18 nye vindkraftverk som bygges mellom 2018 og 2020 er hele 16 utenlandsk eide, ifølge NRK Nordland. Bak Statkraft, som fremdeles er den største eieren, følger kjente og kjære navn som Hyfe Holding GmbH, Credit Suisse Luxembourg, BKW Energie og Stadtwerke München – i tillegg til verdens største investeringsfond Blackrock.

Plager det folkets representanter i regjeringen at utenlandske investeringsfond tjener store penger på suset fra vinden som blåser over landet vårt på hustrige høstkvelder? Ikke i det hele tatt. På spørsmål om hvorfor et fransk pensjonsfond skal få ruinere naturen på Vardafjell i Sandnes med 150 meter høye vindturbiner, svarer olje- og energiminister Tina Bru til Stavanger Aftenblad: «Vi har ikke noe grunnleggende imot utenlandske investorer i Norge. Det er mange utenlandske investorer som investerer på norsk sokkel også. Det viktigste er at verdiene blir igjen i Norge, og man betaler jo skatt hvis man går med overskudd.»

Det er en skrikende kontrast mellom det sterke demokratiske eierskapet på norsk sokkel og måten utenlandske kapitalinteresser nå får ta for seg av norsk natur. Den suverent største eieren på norsk sokkel er staten selv. Den nest største eieren er statens eget oljeselskap, som også er den klart største operatøren på sokkelen.

Skal utenlandske investorer drive oljevirksomhet i Norge må de betale en skyhøy grunnrenteskatt som kompensasjon for at de får bruke av norske naturressurser. Og helt fra begynnelsen av oljeeventyret har norske myndigheter stilt knallharde krav om at olja må resultere i arbeidsplasser også på land. Det er derfor vi har en helnorsk leverandørindustri i verdensklasse, mens vi importerer vindturbinene direkte fra Tyskland før vi smekker dem opp i urørt norsk natur.

Utenlandske kapitalinteresser kan ikke få kjøpe opp naturen vår

Norsk industrihistorie handler om kontroll over naturressursene. Tidlig på 1900-tallet sikret vi gjennom konsesjonslovene og hjemfallsretten at utenlandsk storkapital ikke fikk kontroll over fossene våre. I 1970-årene sørget framsynte Arbeiderparti-politikere for demokratisk eierskap på sokkelen. Dette er grunnen til at Norge er rikt der så mange andre ressursrike land er fattige. Kraften og olja vår skulle komme folket til gode.

Det er underlig at denne suksessoppskriften – den samme som Tina Bru skryter av i festtaler og som Norge reiser rundt for å lære bort til ressursrike u-land – synes å være helt glemt i det politiske miljøet. I stedet lar vi private kapitalinteresser ture fram med oppdrettsanlegg i fjordene våre og vindkraftverk i heiene våre, mens fellesskapet blir sittende igjen med smuler.

Vi lever av naturen vår i dette landet, men vi skal også leve med den. Det er ikke eierne i Hyfe Holding GmbH eller Stadtwerke München som får nærmiljøene sine ødelagt av 150 meter høye vindturbiner. Kostnaden for vindkraftverkene bæres ikke av Blackrock eller Credit Suisse. De bæres av lokalbefolkningen på en rekke små og store steder langs kysten. Suset fra vinden kan du ikke kjøpe, skreiv Hans Børli, men det spørs hvor lett det blir å høre suset fra vinden på Vardafjell over støyen fra de nye vindturbinene. Det er på tide å ta kontrollen tilbake. Utenlandske kapitalinteresser kan ikke få kjøpe opp naturen vår. For naturen eier vi alle, slik barnet eier sin mor.

Publisert i Klassekampen freda 17. juli 2020.