Nasjonal offentlig medisinsikkerhet

Korona setter en fornyet politisk dagsorden. I kjølvannet av denne unntakstiden vil en rekke politiske diskusjoner bli mer aktualisert. Blant dem er den nasjonale medisinalsikkerheten og produksjonen av legemidler.

Med korona på døra må vi ta en breiere politisk debatt om hvordan Norge kan og bør sikre både produksjon av legemidler i Norge og sterkere styring over lageret, tilgangen, salget og produksjonen av medisiner og annet legemiddelutstyr. Det statlige depotet, Medisinaldepoet (NMD), ble avviklet av Brundtland i privatiseringen og globaliseringens glansperiode, gjort om til aksjeselskap støttet av Høyre og under pålegg fra EU/EØS. Nå er det i hendene på det amerikanske legemiddelselskapet McKesson. Selskapet omsetter for rundt 200 mrd. i året. Det kontrollerer sin del av markedet fra ferdig produksjon av legemiddelet, import, engrossalg og detaljplan til Vitusapotekene, som de også eier gjennom det privatiserte NMDa/s. I denne perioden, fra 1991, ble også apotekvesenet privatisert. Prisene på legemidler økte og eierne tok overskuddet.

Pfizer, det verdensomfattende legemiddelfirmaet som har størst omsetning i det norske markedet, (1,5mrd.) hadde i 2017 en totalomsetning på 446 milliarder. Denne triste utviklingen til monopolliknende tilstander i markedet, gjør debatten om å gjenreise et statlig eid og offentlig/demokratisk styrt medisinaldepot og apotekvesen høyst aktuelt, med korona som pådriver i disse dager.

Debatten om at staten skal opprette et eget legemiddelfirma, «StatMed», skyter også fart nå i medisinfaglige kretser. Ved å få eierskap og kunnskap om produksjonen og forsyningskjeden kan Norge sørge for nok legemidler, mer rettferdig/etisk salg og med større sikkerhet. Vi kan både produsere og lagre legemidler sikrere i Norge, eventuelt i samarbeid med naboland. Ikke bare av leveringssikkerhetsgrunner, men også av økonomiske, både for kundene og for verdiskapingen i Norge er det viktig. I 2017 kjøpte vi legemidler for 20 milliarder kroner i Norge, altså halvparten av den samlede årlige investeringen i utdannings- og skolebygg.

Mye av legemidlene bør vi kunne produsere i Norge, med vår allerede høye kompetanse (også forskning) og rikelige statlige oppsamlede kapital å skyte inn som investering.

Forslagene om økt nasjonal og offentlig kontroll og som dreier seg om samfunnssikkerhet og beredskap, er ikke en sær, perifer debatt, med forslag til tiltak bare fra «ytre venstre». Den pågår i USA som i Norge og andre land, med leger, forskere og enkelte helsepolitikere som forkjempere. Du finner den i medisinske fagtidsskrift, på konferanser og av og til i Stortinget og media. Den dreier seg om de multinasjonale profittdrevne selskapenes påvirkning innen forskning, utdanning og sponsing, og farene ved dette. Den dreier seg om kontroll over patenter. Den dreier seg om mulighetene for egen, lokal/nasjonal produksjon, sikring av ressurser og de gode mulighetene for å utnytte digital kommunikasjon. Og den dreier seg om det statlige ansvaret og etisk drift og handel. Dette er en pågående konflikt også i Norge.

Den internasjonale legemiddelindustrien har surfet på privatiseringen og globaliseringens bølger i tiår. Av alle næringer, er dette den siste produksjonen som skulle vært styrt av kynisk utnytting og grådig profitt verden over. For dyre legemidler, mangel og tap av sikring, rammer alle, men aller mest de svakeste.

Publisert i Fædrelandsvennen 1. april 2020.