Når Ine sin mamma er trygda

Ine Eriksen Søreide har så langt i sin politiske karriere vist stor motvilje mot å slippe folk inn i sitt privatliv. Lørdag brast den demningen på Høyres landsmøte. I en personlig tale tok partilederen utgangspunkt i morens liv for å si noe om hvor vondt det er å stå utenfor arbeidslivet. Mens barndomsbilder fra 70- og 80-tallet ble vist på skjermen, fortalte hun om hvordan et liv med en ufør mor har formet henne:

«Det verste er når du ikke lenger blir regnet med. Når du ikke lenger blir spurt hva du kan bidra med og hva du kan gjøre for andre. Men hva andre og samfunnet kan gjøre for deg (...) Nettopp derfor bør vi slutte å snakke om utenforskapet, slutte å sette folk i bås, slutte å gi folk merkelappen «innenfor» eller «utenfor». Og heller begynne å snakke om hva akkurat du kan bidra med. Fordi vi – og samfunnet – trenger deg.»

Alle som har vært nær på noen som er ufør, kan kjenne oss igjen. Min egen trygda mor var neppe enig med Ine Eriksen Søreide i så mye politisk. Men hun ville ha nikket gjenkjennende til hvor vondt det er å ikke lenger bli regnet med. Kanskje ville hun også lagt til at det er ekstra smertefullt å bli stemplet som en økonomisk byrde, som en del av en trygdebølge som truer velferdsstatens bærekraft, slik Søreides parti har vært så ivrige til å snakke om de siste årene.

Det er veldig bra hvis Høyre nå skal slutte å snakke om utenforskap. Så vidt jeg vet, ble begrepet i sin tid importert av Høyre fra de svenske Moderaterna rundt 2010. Det er et ganske misvisende begrep, fordi det skjærer så mange ulike mennesker over samme kam og lett kan redusere spørsmålet om «innenfor» eller «utenfor» til et viljesspørsmål og ikke et helsespørsmål.

Det er vondt å stå utenfor. Det betyr ikke at vi bør piske folk i arbeid

Allerede to dager etter at hun sa hun skulle slutte å snakke om utenforskap, var Søreide på radioen for å snakke om alle som står utenfor. 700.000 mennesker i arbeidsfør alder sto utenfor det norske arbeidslivet, sa hun da. Det høres jo mye ut. Men hvem er det vi snakker om her? Det kan være alt fra arbeidsløse som har søkt titalls jobber, til folk som er så syke at de ikke på noen måte skal plages med arbeid. Noen uføre står kanskje utenfor bare fordi arbeidskjøperne ikke vil tilrettelegge for dem. Andre fordi de har så alvorlige sykdommer at de knapt kan være sikre på om de får stått opp når de legger seg dagen i forveien. En tredjedel av de 700.000 som står utenfor, mottar ikke noe trygd i det hele tatt. Hva tjener det å sause dem sammen med folk som har fått permanent uføretrygd av Nav fordi helsa deres er så dårlig?

Alle disse menneskene synes nok som Søreides (og min) mor at det er vondt å stå utenfor. Det betyr ikke at vi bør piske dem i arbeid av den grunn.

Det fine med at Søreide snakker om sin uføre mor, er at hun bidrar til å ta bort noe av skammen mange føler ved å være ufør. Sannheten er jo at de som er uføre, ligner mye på oss som er i arbeid. De er ikke giddalause unnasluntrere med vondt i viljen – de har bare ikke helse til å jobbe. Vi friske er også bare en kreftdiagnose unna å havne i samme situasjon.

Det som fremdeles ikke er så fint for de uføre, er politikken til Høyre. Søreide satt selv i regjering da karensåret ble innført for folk på AAP, og da barnetillegget ble kuttet for uføre. Høyre var det eneste partiet på Stortinget som stemte mot å øke fribeløpet for uføretrygda, som gjør det lettere å kombinere arbeid og trygd. Partiet vil ta uføretrygden fra alle under 30, åpner for kutt i sykelønnen og motsetter seg alle forsøk på å øke minsteytelsene.

Ine Eriksen Søreides mor hadde rett i at det verste er å ikke lenger bli regnet med. Men det blir bare verre å stå utenfor hvis man må være fattig i tillegg. Det bør kanskje dattera ta til seg.

Publisert i Klassekampen onsdag 18. februar 2026