Når eliten letter på sløret

I PR-byrået First House som hjelper både private og offentlige aktører med kommunikasjon og politisk påvirkning, skal Ida Lindtveit Røse komme inn for å bistå kundene med å forstå hvordan KrF tenker. Der folk før hadde vett til å trå ut av politikken før de solgte seg til First House, skal Røse kombinere hektisk valgkamp og lobbyering for kundene til First House.

Utvekslingen mellom topp-politikken og PR-byråene har virkelig fått skyte fart under Erna Solbergs regjering. Tor Mikkel Wara og Sylvi Listhaug kom fra First House og inn i regjeringen. Sigbjørn Aanes, Erna Solbergs høyre hånd i mange år og spinndoktor på Statsministerens Kontor, gikk til First House. Snart får han Odd Hoen-Sevje, som også har jobbet for Solberg i en ti års tid, som kollega.

Opposisjonen på Stortinget måtte kjempe hardt for å få utlevert kundelistene til Wara og Listhaug. For sistnevnte kom det fram at hun fikk betalt for å påvirke Frp i OL-saken, mens hun selv satt i partiets sentralstyre.

Ingenting tyder på at statsminister Erna Solberg kommer til å sette ned foten, uansett hvordan dette utvikler seg. Høyresiden skjønner ikke at det er problematisk at politikere går fra å være ombudsmenn for folk til å bli profesjonelle lobbyister. Det har i stedet blitt en viktig del av karrierestigen og den politiske utdanningen til folk på vei opp og fram i partiene. Det er utrolig hvordan disse lobbyistene/politikerne kan mangle så mye selvinnsikt.

First House lover til sine kunder at de kan selge eksklusiv tilgang til politiske prosesser og beslutninger. De som kan betale, får mer gjennomslag. Grunnen til at First House sin strategi fungerer, er fordi politikere som Listhaug, Wara, Aanes og nå Røse har sluppet dem inn.

Det partidemokratiet Norge har hatt er på mange måter i krise. Tenketanker som Civita får mer plass. Landsmøtene er ikke lengre politiske verksteder. I stor grad er møtene blitt iscenesatte medieshow, som gjentar seg selv i en syklus hver vår hvor partiene får en helg med alt fokus på seg selv. Møtene er planlagt i detalj for å passe til medias dagsorden. Selvfølgelig er det enda uenigheter, men fokuset på å slutte rekkene og samles om et enhetlig budskap er nok større enn mange på grasrota skulle ønske.

Så lenge regjeringspartiene er fylt med personer som har gått i den samme svingdøra mellom lobby og politikk tjener de på dagens situasjon.

Andelen av nordmenn som er medlemmer i et politisk parti har lenge vært nedadgående i Norge. I dag ser vi at det er de partiene som røsker tak i den politiske kulturen som klarer å rekruttere. Det er lett å forstå; hvis de politiske ideene som får gjennomslag er de som kommer fra tenketanker og lobbyister heller enn de fra grasrota, er det lite grunn til å være medlem i et parti.

Når grasrota i partiene krymper blir de lokale perspektivene færre og sentraliserings-ideologien vinner fram. Resultater er at alt skal bli større enheter, politi og sykehus sentraliseres og beslutninger flyttes lengre unna folk. Når reformene møter folks hverdag ser de ikke ut som de gjorde på skrivebordet.

Vi har ikke bruk for politikere som selger seg til høystbydende. Det skaper avmakt til politikken og folk mister tilliten til det politiske systemet. Det har de i så fall god grunn til. Jeg nekter å tro at det ikke gjør noe med deg å bli lobbyist. Man blir mer opphengt i det politiske spillet, enn i det som betyr noe i folks liv. Det er disse politikerne som alltid snakker om «kommunikasjonsproblemer» og «omdømmeproblemer», som om det aldri er politikken eller organisasjonen det er noe feil med.

Eksempelet med Ida Lindtveit Røse viser at grensene stadig viskes ut. Det er på tide å snu skuta og sette en stopper for lobby-iseringen av politikken. Men så lenge regjeringspartiene er fylt med personer som har gått i den samme svingdøra mellom lobby og politikk tjener de på dagens situasjon.

Publisert i Nordlys 13. mars 2019.