Nå er det Frøken Kanins tur

De siste årene har jeg tilbrakt mye tid med å se på Peppa Gris. Mens jentene mine har hoppet frydefullt opp og ned foran TV-en, har jeg bitt meg særlig merke i gjennomgangsfiguren Frøken Kanin. Det som kjennetegner Frøken Kanin, er at hun jobber mye. Faktisk gjør hun nesten alt av jobb i hele Peppa Gris-universet. Hun står i butikken, kjører bussen, selger iskrem, kjører drosje, er flyvert, jobber i renovasjonen, driver redningstjenesten, er brannkvinne og jobber på biblioteket. Bare for å nevne noe.

Selv om Frøken Kanin er én karakter, er hun også noe større enn seg selv. Hun er ­arbeiderklassen. Uansett hvilket land Peppa og familien besøker, møter de den lokale frøken Kanin. «Alle byer har en frøken Kanin», får de for eksempel vite når de setter seg inn i en drosje i New York.

Det er særlig en viss typejobber Frøken Kanin har. Det er samfunnskritiske yrker, gjerne innenfor salg og service – i virkelighetens verden som regel ikke så godt betalt. Eller som serien setter det på spissen: «Gjør du alle jobbene her, Frøken Kanin?», vil Peppa vite.

«Nei, bare de viktigste.»

Hvor galt det går uten Frøken Kanin, får vi se i en episode der hun for en gangs skyld blir syk. Hele Peppa Gris-verden blir kastet ut i kaos. Det samme ville neppe skjedd dersom Frøken Kanin jobbet som endringskonsulent eller finansspekulant.

Vi lever i et samfunn som ikke belønner folk som jobber hardt i samfunnskritiske yrker, men som tvert imot straffer de med lav lønn og dårlig helse.

I Norge er vi også helt avhengige av Frøken Kanin hvis vi skal få hjulene til å gå rundt. Det er sånne som henne som virkelig beveger verden, for å si det med Ayn Rand. Men det finnes noen viktige forskjeller på den animerte Frøken Kanin i Peppa Gris, og hverdagsheltene som står i butikken og kjører buss i virkeligheten. For det første er ikke Frøken Kanin lavtlønnet. Tvert imot er hun mangemilliardær, nettopp fordi hun jobber så mye. For det andre blir Frøken Kanins innsats satt pris på. I en episode får hun til og med en pris av Dronning Elizabeth II fordi hun er den som jobber aller hardest i landet. For det tredje sliter aldri Frøken Kanin seg ut. En Frøken Kanin av kjøtt og blod ville vært utslitt og uføretrygda lenge før de sju sesongene med Peppa Gris var ferdige.

Det finnes ingen episode av Peppa Gris der Frøken Kanin må tisse på flaske i pausene når hun kjører buss, fordi hun ikke får hviletid. Vi får heller aldri se henne oppsøke NAV (der hun sikkert også jobber) fordi hun har tilbrakt mer enn 30 lange arbeidsår stående på gulvet i en butikk. Hun blir aldri ­konkurranseutsatt eller permittert, har ikke problemer med strømregningen, konkurreres ikke ut av Uber eller selvbetjente kasser.

Virkelighetens Frøken Kanin har måttet oppleve alt dette. Ikke fordi virkeligheten bare er sånn, men på grunn av en rekke politiske valg som har gjort at det har blitt sånn. Vi lever i et samfunn som ikke belønner folk som jobber hardt i samfunnskritiske yrker, men som tvert imot straffer de med lav lønn og dårlig helse. Etter å ha slitt seg ut på gulvet, får de beskjed om å skamme seg når de blir syke og uføre. Det er helt andre enn de som jobber i butikk som stikker av med både milliardærene og prisene.

Denne våren planlegger ­regjeringen å gjøre det enda verre for Frøken Kanin. De har foreslått å øke pensjons­alderen. Det betyr at en butikk­medarbeider som i dag er 20, må jobbe helt til hun blir 72,5 for å kunne ta ut full pensjon. Når vi vet at sjansen for å bli ufør før pensjonsalder allerede i dag er langt høyere i ­varehandelen enn i andre yrker, blir forslaget meningsløst.

I likhet med Peppa Gris er også vårt samfunn skapt av mennesker. Det betyr at det også lar seg endre av mennesker. Det er snart på tide at det blir Frøken Kanins tur.

Publisert i Klassekampen 21. februar 2024