Moden for historias skraphaug

Arbeidslinja har vært en hellig ku i norsk politikk. Men nå sliper stadig flere slakteknivene. Sosialbyråd i Oslo Rina Mariann Hansen mener arbeidslinja er utdatert, og kaller det «et fryktelig begrep». Pensjonistforbundets leder, den gamle LO- og Ap-kjempen Jan Davidsen, mener tida har løpt fra 90-årenes arbeidslinje. Samtidig kommer det krav om å heve minsteytelsene i velferdsstaten.

Hvorfor vil mange kvitte seg med noe som virker så selvsagt? Det er rungende tverrpolitisk enighet om at alle som kan og vil, bør få mulighet til å jobbe. I Grunnlovens §110 heter det for eksempel at «statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring».

Denne linja har sin opprinnelse i de harde 30-årene. Før valget i 1933 publiserte Ap kriseprogrammet «Hele folket i arbeid». Så å si alle regjeringer vi har hatt siden den gang har bygget videre på det politiske målet om å øke yrkesdeltakelsen. Dette målet blir heller ikke utfordra nå, verken av Rina Mariann Hansen eller andre.

Det som derimot er kontroversielt, er hva slags konsekvenser dette målet skal få for velferdsordningene. Arbeiderpartiets gamle slagord «Hele folket i arbeid» gikk hånd i hånd med en ambisiøs plan om å øke trygdene. I den grad det lønnet seg for dårlig å jobbe, var arbeiderbevegelsens svar å støtte opp under de lavtløntes kampkraft – slik at lønna gikk opp.

Men da den moderne arbeidslinja ble knesatt under Gro Harlem Brundtland på 1990-tallet, fikk vi et linjeskifte. Den nye arbeidslinja som ble presentert i Velferdsmeldinga (stortingsmelding 35, 1994-1995) la vekt på at velferdsordningene måtte utformes slik at de ikke lokket folk ut av arbeidslivet. Trygd ble i økende grad fremstilt som et valg, som ikke måtte bli for attraktivt. I så fall ville nemlig mange som egentlig kunne arbeide, heller søke seg til trygd.

Trygd ble i økende grad frem-stilt som et valg

Resultatene av denne linja er nedslående. Antall uføretrygda i Norge har økt fra litt under 240.000 i 1996 til mer enn 360.000 i 2022. Arbeidslinja har neppe skylden alene, men den har i alle fall ikke lykkes med det denm satte seg fore. Tvert imot har den gått hånd i hånd med økende utenforskap og synkende yrkesdeltakelse. Det er nemlig ingenting som tyder på at det blir lettere for folk med dårlig helse å finne seg arbeidsplasser som vil ha dem, bare fordi man kutter i trygdene.

Fortidas solidariske arbeidslinje har blitt en fattigdomslinje. Under dekke av alt det alltid skal lønne seg å arbeide, har man holdt de dårligste velferdsytelsene så lave at de er vanskelige å leve av. Minstepensjon, minstesats på arbeidsavklaringspenger (AAP) og minste uføretrygd ligger under EUs fattigdomsgrense.

Arbeidslinja er videre en sentral driver bak den hyppig kritiserte mistilliten i Nav. Til grunn for arbeidslinja ligger et helt spesielt og ganske deprimerende menneskesyn. Framfor å stole på at folk flest har et iboende ønske om å bidra, antar man at mange vil velge trygd selv om de egentlig er friske. Derfor må det ikke bli for lukrativt å være på trygd (som om det er en overhengende fare). Legger man et slikt menneskesyn til grunn, gir det god mening å bruke tid og krefter på å kontrollere folk. Resultatet av dette er et Nav-system som svært mange opplever som direkte menneskefiendtlig, gjennomsyret av kontroll og mistillit.

Det er gledelig at det endelig kommer til debatt om en arbeidslinje som ikke har fått flere i arbeid, men derimot har sendt tusener på tusener av syke og gamle i fattigdom. Debatten framover bør handle om hvordan vi skal lage plass for flere i det norske arbeidslivet, ikke om hvordan vi kan motivere til arbeid gjennom trygdekutt og mistillit.

Publisert i Klassekampen onsdag 18. januar 2023