Mer, mer og MER?

Ved inngangen til 2020 gjorde Aftenposten opp status for nordmenns forbruk. I 2019 forbrukte hver av oss i snitt 50 prosent mer enn hva vi gjorde i 1999. På to tiår hadde antall biler økt med en femdel. Antallet hytter var økt med en firedel. På Gardermoen hadde antall flyreiser blitt doblet. Aller størst var imidlertid champagneveksten. På tjue år var nordmenns forbruk av champagne blitt tredoblet.

Det er selvfølgelig ikke alle som får være med på forbruksfesten. Trygda, lavtlønte og eldre opplever tvert imot at de får mindre å rutte med. Men i sum, og særlig blant de med mye penger, vokser det private forbruket i rekordfart. Alt tyder på at denne veksten skal fortsette. I regjeringens perspektivmelding, der Høyre akker seg over hvor vanskelig det skal bli å få råd til velferdsstaten, beregnes det at det private forbruket vil øke med nye 50 prosent innen 2060. Det blir altså flere biler, flere hytter, flere flyreiser, og ikke minst: Mye, mye mer champagne.

Nå er det ikke sikkert det blir så mye champagne igjen i 2060. Verdens beste vinområder trues nå av menneskeskapte klimaendringer, og de siste årene har avling etter avling slått feil på grunn av skogbranner, tørke og for høye temperaturer. Frykten for å miste noe godt i glasset er kanskje likevel ikke det vi skal bekymre oss aller mest for. Ekstremvær og hetebølger har i sommer herjet kloden rundt. Mandag publiserte FN en ny klimarapport som generalsekretær António Gutierrez beskrev som «kode rød» for menneskeheten. Det haster å redusere klimagassutslippene, og det har det gjort lenge.

På tjue år var nordmenns forbruk av champagne tredoblet

Elefanten i rommet er kapitalismens krav om evig vekst. Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre å kombinere utslippskutt som monner med at den rike delen av den rike verden fortsetter sin enorme forbruksvekst. I såkalte miljøpartier som Venstre har man forsøkt å snakke seg bort fra dette problemet med nytale av typen «grønn vekst» eller «bærekraftig vekst». Problemet er bare at den grønne veksten ikke er spesielt bærekraftig. Ta den norske elbilpolitikken som eksempel. Det er selvfølgelig et framskritt når vi bytter ut fossilbil med elbil. Men hvis vi samtidig øker antall biler betydelig, slik vi har gjort siden 1999, går klimaregnskapet likevel i minus. Og når elbilpartiet Venstre står klare til å bygge ut stadig nye motorveier, så blir det mer kjøring og mer forbruk.

Det vil aldri bli bærekraftig at vi kjører rundt i hvert vårt tonn med stål. Derfor må vi få trafikken ned. I byene må vi reise kollektivt, og vi må trolig også reise mindre. En elbilpolitikk som sponser innkjøp av bil nummer to til velstående familier, er ikke til gunst for klima. Og når fellesskapet i dag i tillegg sponser selv de aller dyreste elbilene, blir fordelingseffekten grotesk.

Heller ikke løsninger som elfly eller såkalt «utslippsfri cruise» holder vann. Det vil aldri bli bærekraftig at Norge har tre av Europas ti mest trafikkerte flystrekninger. Vi må rett og slett fly mindre. Og selv med cruisebåter drevet av strøm vil det ikke være bærekraftig at rike mennesker seiler rundt på verdenshavene i flytende lystpalasser. Cruisenæringen bør ganske enkelt avvikles. Storstilt elektrifisering av alt vi forbruker i dag, kan ikke være svaret. Ingen energiformer vi så langt kjenner til, er uten klima- eller miljøkonsekvenser. Vindkraftens rasering av norsk natur har vist oss hvor lite «grønne» en del grønne løsninger faktisk er i praksis.

Derfor kommer vi ikke utenom at Norge må forbruke mindre i årene som kommer. Mer kan ikke alltid være svaret. Spørsmålet er bare om de store partiene er i stand til å innse det før det er for seint.

Publisert i Klassekampen fredag 13. august 2021.