Med lua i handa i velferdsstaten

I NRKs podkast «Skitbyen», som handler om livet som ufør i en kommunal bolig, forteller hovedpersonen Berit en historie.

Rett som det er pleier hun nemlig å gi det hun kaller «small crowns» til romfolk som tigger på gata. Men så en dag blir rollene snudd på hodet. Berit ankommer butikken med posene fulle av tomflasker. Likevel mangler hun fremdeles noen kroner for å kjøpe seg en pakke røyk. Da reiser en romkvinne hun har fått særlig god kontakt med seg opp og hjelper henne med mellomlegget.

Det går an å se denne lille historien som et rørende eksempel på gjensidig solidaritet mellom to mennesker som på hvert sitt vis strever på bunnen av Forskjells-Norge. Men noen vil kanskje også se det på en annen måte.

Har virkelig Berit behov for kommunal bolig når hun deler ut «small crowns» til romfolk i øst og vest? Hvorfor bruker hun de siste pengene hun har på røyk og ikke på mat? Kanskje burde Nav se nøyere på hva de betaler Berit, og eventuelt avkorte det hun gir vekk av «small crowns» fra neste måneds ytelse.

Hva med romkvinnen? Hvis hun kan reise seg og hjelpe en ufør norsk kvinne med mellomlegget i butikken, hvor fattig er hun egentlig da? Tigger hun fordi hun må, eller bare fordi hun kan?

Moralpolitiet patruljerer hvileløst på jakt etter trygda som har vært på kino

Det er slike spørsmål arbeidsminister Tonje Brenna inviterer oss til å stille når hun i Vårt Land spør om ikke folk står i matkø «for å bruke penger på andre ting». Før hun følger opp: «Står du i matkø fordi du kan, eller fordi du må?»

Jeg har spurt meg selv hvorfor spørsmål som dette virker så provoserende på mange fattige og trygda. På en måte gjør ikke Brenna noe annet enn å påpeke fakta. En del av de som står i matkø, trenger pengene til noe annet enn mat. Forskerne i Fafo er helt tydelige på at mens noen er i direkte matnød, prøver andre å skaffe seg økonomisk handlingsrom til å håndtere uforutsette utgifter av typen tannlegeregning eller ny kjøkkenvifte.

Men for mange med dårlig råd vekker Brennas spørsmål likevel vonde følelser. De har lang erfaring med å bli mistrodd av velferdsstaten. Sentralt i mistroen de blir utsatt for står hele tida spørsmålet om de virkelig er fattige eller syke nok. Mange som søker sosialhjelp beskriver at de nærmest må vrenge hele økonomien sin. Underveis blir de hele tida gjort oppmerksom på at de kan bli anmeldt om de jukser. Hovedspørsmålet velferdsstaten vår stiller, oppleves for mange ikke som «Hva kan vi hjelpe deg med?», men snarere «Er du virkelig sikker på at du er så fattig som du sier?».

På samme måte har fattige lang erfaring med å få forbruket sitt gransket med lupe av øvrigheten. Skeier du ut og bruker noen hundrelapper feil, beviser du straks at de ikke egentlig fortjener støtten du får. Står du i matkø, bør du vær så god bruke pengene på mat, ikke på julegaver til barna. I kommentarfeltene patruljerer moralpolitiet hvileløst på jakt etter trygda som har vært på kino, spist på restaurant eller tatt seg en øl. For ikke å snakke om hvis de røyker eller holder kjæledyr.

Einar Gerhardsen beskrev sitt samfunnsprosjekt som at ingen skal måtte stå med lua i handa. Forsorg og fattigkasser hadde vi hatt allerede i embetsmannsstaten. Det nye som kom med arbeiderbevegelsen, var at de fattige fikk rettigheter. Selv de syke, de arbeidsløse, de gamle og de fattige skulle få sine penger hver måned uten at noen bedrevitende medlemmer av øvrigheten la seg opp i hva de brukte dem på. Først med disse rettighetene kom friheten, og det er den som igjen er under press når mange fattige nå opplever at de må stå med lua i handa hos Nav og bevise at de er verdig trengende.

Publisert i Klassekampen onsdag 13. desember 2023