Man privatiserer offentlig infrastruktur i et omfang vi ikke har sett før

Snart er det generalforsamling i Trønderenergi, og der kommer et stort flertall av eierkommunenes utsendte delegater til å stemme for en fisjon, der nesten alle ansatte, 19 prosent av vannkrafta og all eksisterende og framtidig vindkraft forsvinner over i et nytt selskap, eid av oppkjøpsfondet med det tåpelige navnet HitecVision, et navn som hadde passa bedre på en amerikansk evangelisk TV-kanal som nettopp har lært seg å strømme på internett.

Dette innebærer sjølsagt ei privatisering av offentlig eide kraftressurser, og kan i praksis være begynnelsen på et paradigmeskifte i norsk kraftpolitikk, med Trønderenergi som et liberalistisk elektrisk lokomotiv. For helt siden konsesjonslovene ble innført tidlig i forrige århundre har det vært vedtatt norsk politikk at de evigvarende utslippsfrie vannkraftressursene skal være demokratisk kontrollert og offentlig eid. To tredeler av vannkrafta må være offentlig eid, sånn er det fortsatt.

For vindkraft derimot, er det ingen slike begrensninger. Så dersom den massive satsinga på vindturbiner det nye energiselskapet (og åpenbart mange politikere) ønsker seg blir noe av, risikerer vi at stadig større deler av norsk energiproduksjon er på børs, og kan eies og kontrolleres av kyniske kapitalister, enten det er oppkomlinger som samler på sportsbiler eller den kinesiske staten.

I samtlige eierkommuner, med et hederlig unntak for Frøya, mente altså et flertall at denne privatiseringa, var en god idé. I Trondheim bystyre var det til og med noen som kreativt argumenterte for at dette slett ikke er ei privatisering, fordi kommunene har forkjøpsrett ved videresalg av aksjer, men å benekte at dette er ei privatisering er mer oppfinnsomt enn riktig, for å si det forsiktig. Det koster penger å kjøpe aksjer, så den forkjøpsretten er i beste fall penger på taket mange kommuner ikke kommer til å ha lange nok armer til å få tak i.

Det litt spesielle med denne saken er imidlertid prosessen fram mot generalforsamlinga. For denne sure vinen har gjæra lenge på tanken, men i all hemmelighet. Eierkommunene har blitt orientert i lukka formannskapsmøter, og de tilstedeværende har vært pålagt taushet fordi sensitive forretningshemmeligheter ikke måtte komme offentligheten for øre må vite.

Som gruppeleder for et parti som ikke har fast plass i formannskapet kunne jeg derfor lese om disse planene i avisa, med bilder glisende konserndirektører flankert av jublende ordførere, før jeg fikk tilgang på sakspapirene, og det var for noen få uker sida. Det begrenser sjølsagt mulighetene for grundige politiske diskusjoner i partiene, og ikke minst, det begrenser, eller nærmest umuliggjør, å mobilisere folk utenfor de politiske miljøene.

Det er grunn til å spørre seg om denne prosessen er et eksempel på godt lokaldemokrati. For offentlig eierskap og demokratisk styring er ikke det samme. Og jeg mener at den demokratiske styringa er redusert til symbolsk sandpåstrøing når den er overlatt til lokalpolitikere som ikke får vite noe før planene er ferdiglagte, og som da plutselig skal ta stilling til noe som framstilles som ja eller nei til en helvetes masse penger. Og å si nei til penger, det er vanskelig det.

De prinsipielle sidene ved saken har ikke vært diskutert, kun de økonomiske. Man privatiserer offentlig infrastruktur i et omfang vi ikke har sett før; man kjøper ei fortelling om at det grønne skiftet ikke blir noe av om vi ikke slipper ulven inn i sauefjøset (eller kapitalistene inn i norsk energiproduksjon, akkurat som om kapital var mangelvare her til lands); man aksepterer et premiss om at strøm er og forblir en vare på et marked, og at de skyhøye strømprisene har kommet for å bli – som om det var kommet noen nye naturlover vi bare må tilpasse oss.

Det vi ender opp med er, om det nye selskapet får det som de vil, ei massiv vindturbinutbygging både til lands og til vanns, som et resultat av markedsdrevne investeringer foretatt med profitt som motivasjon, men vaska og polert med hyklerske fraser om grønt skifte og framtidas løsninger. Og strømprisene, de kommer til å stige massivt i Midt-Norge også, straks de nye overføringslinjene er på plass, det er også et premiss for at pengene skal kunne strømme inn til det nye selskapet.

Alt dette har foregått rett foran nesa på oss, men det er skremmende få som reagerer. For det er ikke meninga at folk skal reagere. Lokalpolitikerne som har fått tilliten til å ta beslutninger på vegne av folket, rakk knapt å sette seg inn i saken før de måtte bestemme seg, og diskusjoner ut over det rent økonomiske har knapt forekommet. Forretningsinteressene har trumfa lokaldemokratiet, folkestyret har spilt fallitt. Men hei, pengesedler er også grønne, i alle fall er de det i Donald.

Publisert hos Trønderdebatt 20. juni 2022