Liberalt hysteri

I januar leverte Dagbladet sine spådommer for året vi nesten har lagt bak oss. Under overskriften «2022 blir det mørke året» advarte avisas politiske redaktør Geir Ramnefjell mot «tegn til sprekkdannelser med hardere motsetninger på stadig flere fronter». Sammen med kollega John Olav Egeland konkluderte Ramnefjell med at «polariseringen vil forsterke seg i 2022».

Dette ble pakket inn som en advarsel, men kanskje var det egentlig ment som et nyttårsforsett. De siste ti månedene har nemlig få bidratt så grundig til polarisering i samfunnet som nettopp Geir Ramnefjell. Denne uka skreiv Ramnefjell i Dagbladet at kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik i ytterste konsekvens var «en fare for demokratiet». Eller en slags enemy of the people, for å bruke ordene til Trump. Angrepet på Gjelsvik ble for øvrig fremmet anonymt på lederplass, liberale lederskribenter har nemlig til felles med kommentarfeltet på Resett at de aldri står fram med eget navn når de peker ut fiender av folket.

Det er bare en måned siden Ramnefjells avis kalte lederen for et annet og svært NATO-vennlig stortingsparti for «Putins lille hjelper». Bakgrunnen var en diskusjon om strømprisene. Det skal altså ikke mer til enn å være mot EUs kraftmarked før man blir pekt ut som en som løper fremmede makters ærend.

Det skal ikke mer til enn å være mot EUs kraftmarked

De siste årene har det liberale sentrum brukt en stadig mer hysterisk retorikk mot sine meningsmotstandere. I Aftenposten nylig trakk Marianne Marthinsen (tidligere Ap-representant, nå NHO) opp et grunnleggende skille i norsk politikk mellom ikke-populistiske politikere som var i stand til å stille opp for landet når det blir krevet, og sånne som undertegnede – som bare «rører så hardt de kan rundt i gryten».

At man faktisk må røre i gryten for at den ikke skal koke over skal jeg ikke plage Marthinsen med. Langt mer alvorlig enn de språklige bildene, var nemlig budskapet i teksten. Pakket inn i nasjonalromantisk retorikk, med henvisninger til både nasjonalsangen og motstandskampen under krigen, pekte Marthinsen ut halvparten av Stortinget som moralsk uegnet til å gjøre noe godt for landet. Dette er skadelig «oss mot dem»-retorikk som ligner på den samme populismen som Marthinsen advarer mot.

Et annet og mer kuriøst fellestrekk mellom de sentrumsliberale og deres motstandere populistene er langt framskredne gullalderfantasier. I min retorikk er det den sosialdemokratiske etterkrigstida som løftes fram som forbilde, mens det i det liberale sentrum ofte er egen studietid på 1990-tallet som blir forgylt som en konflikt- og problemfri epoke. Nylig skreiv VGs debattredaktør Hans Petter Sjøli om en forgangen tid der «murene og diktatorene falt og fremskrittet og fornuften så ut til å få overhånden». Denne ukritiske hyllesten av 1990-tallet tangerer trumpistenes forskjønnelse av en problemfri etterkrigstid. For akkurat like lite som det amerikanske 1950-tallet var en dans på roser for kvinner og svarte, var 1990-tallet en gullalder for folk flest i Øst-Europa.

Det er ikke hvem vi er, men hva vi gjør som definerer oss, sier butleren Alfred i filmen Batman Begins. Her har de sentrumsliberale mye å lære. Det er nemlig fullt mulig også for folk som ser på seg selv som tvisynte, nøkterne, åpne og rasjonelle å bedrive polarisering. Faktisk kan det kanskje være enda farligere når polariserende retorikk kombineres med dårlig selvinnsikt. I økende grad er politikerne og kommentatorene i det liberale sentrum i ferd med å gjøre seg til vrengebilder av nøyaktig de samme tendensene som de gir seg ut for å bekjempe i samfunnet. Det er grunn til å mane det liberale sentrum til en pust i bakken og en kikk i speilet.

Publisert i Klassekampen onsdag 26. oktober 2022