Lærdommen fra Skottland

Landets sykehus bygges ned og stadig sykere pasienter overføres til kommuner som mangler ressurser. Folk kjemper imot utviklingen, men hvor skal de henvende seg når politikerne har satt seg selv på sidelinjen?

Forvitringen av det offentlige norske helsevesen skjøt fart med innføring av Helseforetaksloven i 2002. Året før hadde Arbeiderparti-regjeringen, med støtte fra Høyre og Frp, vedtatt å ta sykehusene ut av politisk forvaltning og gjøre dem til helseforetak, styrt etter modell fra aksjeloven, en ren avdemokratisering. Nå ønsker grasrota i Arbeiderpartiet å fjerne foretaksmodellen. Jonas Gahr Støre forsøker å roe opprørerne ved å jobbe for flere politikere i foretaksstyrene. Dette har vært prøvd før, og betyr lite fordi styremedlemmer avkreves lojalitet til styrets beslutninger og økonomi. Dermed nektes folkevalgte og tillitsvalgte i styrene lojalitet til de som har valgt dem.

Da Norge innførte helseforetaksmodellen hadde Skottland allerede startet en prosess for å avvikle sin. I 2004 var skotske sykehus tilbake til folkevalgt ansvar, og innsatsstyrt finansiering ble erstattet med 100 % rammefinansiering. Kun kvalitetsdata registreres og effektiviseringstiltakene er pasientrettet. Da Rødts helsepolitiske utvalg var i Skottland for å studere helsevesenet nylig, fikk vi blant annet presentert et effektiviseringsprosjekt for behandling av benbrudd. Overføring av røntgenbilder og videomøter mellom spesialister, pasienter og helsepersonell i distriktene skiller ut de som trenger spesialist og de som kan behandles lokalt. Dette sparer pasienter for unødvendige reiser, og spesialistene kan bruke tid på de som trenger dem. Rammefinansiert offentlig drift gir rom for faglig forankret og pasientrettet effektivisering.

Reformen fra 2012 er i realiteten helseforetakenes verktøy for å kvitte seg med «ulønnsomme» pasienter.

I Norge må 50 prosent av driftsmidlene i helseforetakene tjenes inn ved såkalt innsatsstyrt finansiering, stykkpris på sykdom og behandling. Derfor må helsepersonells dyrebare tid brukes til målrapportering og detaljert økonomisk koding av diagnoser og prosedyrer for å få refusjon fra staten. «Effektiviseringen» foregår ved at stykkprisenes realverdi reduseres slik at sykehusene må behandle flere på kortere tid for å tjene det samme.

Foretakene tjener mest på å behandle pasienter med enkle diagnoser og forutsigbar/kort liggetid, minst på kronisk syke, eldre og psykiatriske pasienter som trenger mer tid til god behandling og omsorg. Helsepersonell fortviler over manglende tid til å gi pasienter og pårørende god oppfølging. En av fem sykepleiere slutter i yrket innen ti år, de holder ikke ut å drive marked med syke mennesker. I dag mangler Norge rundt 6.000 sykepleiere.

Skottlands helsevesen er heller ikke problemfritt, og utfordringene kan minne om Norges. En av seks unge sliter psykisk, dette møtes med flere sykepleiere i skolene. Slik vi bør gjøre mer av i Norge. Men i utfordringen med å ivareta en voksende eldre befolkning med komplekse sykdommer, mangler Skottland imidlertid offentlige pleietilbud, mens de kommersielle er omfattende. De med betalingsevne sørger for seg i luksuriøse sykehjem. De fleste har ikke råd og sykehusene fylles opp fordi syke eldre ikke kan skrives ut og overlates til seg selv. Det er kritisk mangel på pleiepersonell og omsorgstilbud legges ned. Få vil jobbe under de lønnsog arbeidsforholdene som sikrer omsorgsselskapene profitt. Utviklingen bekrefter den omvendte omsorgs lov: Et markedsstyrt helsevesen gir mindre behandling og omsorg til de som trenger det mest, og overbehandling av pengesterke pasientgrupper som trenger det minst.

Fra 2002 til 2017 fjernet norske helseforetak vel 3.100 somatiske sykehussenger og halvparten av døgnplassene i psykisk helsevern. Samtidig økte befolkningen med 800.000. Selv om moderne behandlingsformer reduserer liggetider, har også vi en eldre befolkning som lever lenger med kompliserte sykdommer. I tillegg krever god behandling av psykiske lidelser tid til å opparbeide relasjonell tillit. Tid mangler i dagens system som legger opp til at psykisk syke er standardiserte enheter i «pakkeforløp», som med press på rask behandling utvikles til «svingdørspasienter».

Helseforetaksloven gir styrene fullmakt til å kjøpe behandling hos private. Private aktører stod i 2015 for 10 prosent av helseforetakenes samlede budsjett på somatisk helse, 12 % på psykisk helse og 37 % av rusbehandlingen. Norge er derfor på full fart i retning av et to-delt helsevesen. De private sykehusene behandler i hovedsak pasienter med enklere lidelser og driver uten ansvar for akuttberedskap, egne pasientkomplikasjoner, forskning og utdanning. Målet er rask profitt, ikke å bygge langsiktig helhetlig helsetilbud. Konkurranseutsetting av renhold, informasjonsteknologi (IT) og kosthold i sykehusene er svært problematisk for både ansattes lønns- og arbeidsforhold og for pasientenes personvern, og medfører byråkratikrevende anbudsvirksomhet.

Samhandlingsreformen fra 2012 er i realiteten helseforetakenes verktøy for å kvitte seg med «ulønnsomme» pasienter. Eldre, barselkvinner, kronisk og psykisk syke skrives ut for tidlig og overlates til en kommunal helse- og omsorgstjeneneste som mangler folk og ressurser. Derfor leser vi om eldre som sendes hjem fra sykehus i tøfler og slåbrok uten forsvarlig tilsyn. Regjeringens løsning er at mer kommunal omsorg skal overlates til private profitører. Vi har lært fra Skottland og forskning at dette er feil medisin.

Rødt vil jobbe for å avvikle helseforetaksloven og erstatte den med en ny sykehuslov med forvaltningsregnskap og 100% rammefinansiering, i et helhetlig offentlig helsevesen og med reell mulighet for samhandling. Regjering og Storting skal ha et forpliktende overordnet ansvar og eierskap. Fjerning av stykkprisfinansiering og anbud vil gi tid og verdier som setter pasienter og pårørendes behov i første rekke, samtidig som de ansattes arbeidsforhold ivaretas. Rødt vil samarbeide med folkeaksjoner, fagbevegelse og andre partier for at dette skal bli en realitet og at det blir slutt på at sykehusene driver helsefarlig butikk.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Dag Johansen, overlege ortopedi, Helgelandssykehuset Rana, forfatter av Motmeldingen til hselseforetaksreformen 2001, Sigrid Grundt Leine, Rød Ungdom, Gunnvald Lindset, leder av Rødt Nordland, Roar Eilertsen, De Facto – kunnskapssenter for fagorganiserte og studiereiseleder.

Publisert i Dagsavisen 5. mai 2019.