Kunsten å prioritere de som trenger det

Nylig kunne vi lese i Dagens Næringsliv at det statseide Innovasjon Norge har lyst ut et anbud. De søker ekstern PR-hjelp til «posisjonering, design og konseptutvikling». Ikke minst skal de utvikle et eget «inspirasjonsunivers» for byråkrater, interesseorganisasjoner og bedrifter under navnet Brand Center. Visjonen er å etablere en plattform for «deling av innhold og verktøy til bruk i posisjoneringsarbeid og markedsføring av Norge og norske produkter og tjenester».

Regningen for hele herligheten kommer på 80 millioner skattekroner. Det er et interessant beløp. Like før sommeren ba Matsentralen, som organiserer all matutdeling i landet, om at politikerne skulle etablere en pott på 30 millioner kroner for å støtte organisasjoner som deler ut mat til fattige. Ettersom over 100.000 norske husstander står i matkø, skulle man tro det var viktig for de store partiene å finne penger til dette formålet.

Men den gang ei. I et stramt budsjett der det er hard kamp om kronene fant man ikke rom for å støtte matutdelinger. Kanskje tenkte regjeringen at man ikke bare kan kaste penger etter problemene. Eller kan hende var det frykten for at prisene skulle komme ut av kontroll som gjorde at man holdt igjen. Slik er det påfallende ofte når fattige folk i nød trenger penger fra staten.

Hvorfor er det så vanskelig å bruke 30 millioner kroner på de fattige når det er så lett å bruke 80 millioner kroner på bullshit i Innovasjon Norge? Stikk i strid med hva mange politikere later som, er ikke den norske staten fattig. Bare denne helga ble det klart at den skal bruke mer enn seks milliarder på nytt campusbygg på NTNU.

Det er ingen tvil om at staten har disse pengene. Det er heller ingen tvil om at det er mulig å bruke dem uten å sette hele den norske økonomien over styr

Nybygget på NTNU blekner imidlertid mot det planlagte regjeringskvartalet. Der ligger prislappen foreløpig på svimlende 60 milliarder kroner. Det såkalte havvindeventyret i Nordsjøen er et annet milliardsluk. Med prisjustering vil bare en enkelt «havvindpark» – Sørlige Nordsjø II – koste minst 30 milliarder i subsidier. Å elektrifisere Melkøya vil koste fellesskapet rett i underkant av 15 milliarder, og det er før en eneste kostnadssprekk.

Det synes i det hele tatt å være noen doble standarder i synet på pengebruk i Norge. Når det er de rike og mektige som trenger subsidier, da finnes det ingen bunn i regjeringens lommer. Men når de som har aller minst trenger en håndsrekning, da er det plutselig veldig vanskelig å finne penger.

Da jeg i sin tid spurte arbeidsministeren hva det vil koste å løfte alle på velferdsstatens permanente ytelser opp til fattigdomsgrensa, var jeg redd for hva slags svar jeg ville få. Tallet jeg så for meg var svimlende høyt. Det virket i alle fall som det skulle være veldig dyrt når man hørte på regjeringen forklare hvorfor de ikke kunne øke ytelsene til de som hadde aller minst.

Det kom derfor som noe av et sjokk da det viste seg at å løse fattigdomsproblemene for alle på uføretrygd, pensjon eller arbeidsavklaringspenger bare ville koste 13,3 milliarder kroner. Det kan høres mye ut, men i realiteten godt under en prosent av det norske statsbudsjettet. Og det er for eksempel mindre enn en fjerdedel av hva det koster å bygge nytt regjeringskvartal.

Det er ingen tvil om at staten har disse pengene. Det er heller ingen tvil om at det er mulig å bruke dem uten å sette hele den norske økonomien over styr. Når disse milliardene ikke brukes, skyldes det ene og aleine at de store partiene ikke vil bruke dem på fattige. Vi mangler verken mat eller penger her i landet, men noen ganger får man inntrykk av at vi mangler både hjertelag og sunt folkevett.

Publisert i Klassekampen onsdag 16. august 2023