Kode rød for vanlige folk

Fortvilte hjelpeorganisasjoner forteller at matkøene i landets byer har blitt dobbelt så lange og vel så det. «Flere kommer gråtende til oss fordi de ikke klarer å skaffe penger til det viktigste», sier en hjelpearbeider i Frelsesarmeen til NRK. Særlig hardt går det utover de som har flere enn seg selv å mette. «Flere og flere mammaer og pappaer legger seg sultne», forteller en hjelpearbeider i Blå Kors.

Nyheten om raskt voksende matkøer er bare den siste i en lang rekke som forteller om en sosial katastrofe under oppseiling. Skoler rapporterer at økte matvarepriser gjør at stadig flere barn møter sultne opp på skolen.

Nesten tolv prosent av barn i Norge vokser opp i fattigdom, og det var før årets priskrise.

Det er ikke uføretrygda alenemødre som har skapt boblen i det norske boligmarkedet.

En alenemor som er barnehagelærer forteller til Kvinner og Klær at hun har måttet ta seg ekstrajobb for å klare regningene. Men det stopper ikke der. I tillegg til å stå opp om natta for å vaske klær når det er billigst må hun nå bruke kredittkort til å betale strømregningene. Det sier seg selv at det ikke går i lengda.

På grunn av de økte prisene på strøm og mat har en ufør på minstesats blitt 5000 kroner fattigere siden i fjor. Ekstra ille er det for de uheldige som har fått trygda økt – men kjøpekrafta redusert – og derfor har blitt jekka over inntektsgrensen for bostøtte, slik at de taper flere tusener hver måned i bo- og strømstøtte.

Ingen av disse menneskene har muligheten til å stikke av til Sveits for å spare penger. Og alt dette skjer mens det fremdeles er sommer. Hva som skjer når gradestokken viser minus, tør jeg knapt å tenke på.

Det er faktisk blitt så ille at inkassobransjen slår alarm:

«Det er en giftig cocktail, der renteøkningene er blandet med skyhøye strømregninger, høye matpriser, og høye bensinpriser. Jeg tror ikke politikerne skjønner alvoret i hvor mange familier som er på vei utfor stupet», sier Geir Grindland i InkassoPartner As.

Jeg tror Grindland har rett i at mange av mine kolleger på Stortinget ikke forstår alvoret i situasjonen.

Når man hever en årlig godtgjørelse 1.064.318 kroner – det vil si nærmere fem ganger minstepensjon på 210.000 kroner – går det kanskje litt tid før man tar inn over seg hva det betyr at matvareprisene er økt betydelig siden i fjor.

For oss som har relativt god økonomi betyr dagens priskrise kanskje at vi må kutte ut et par strømmetjenester eller i verste fall å be banken om en periode med avdragsfrihet.

Erna Solbergs spareråd til det norske folk i sommer var å velge seg en litt rimeligere ferie, «litt billigere flyseter, litt enklere standard».

Men for den uføre alenemora som sto fram tidligere i sommer handler det ikke om å velge et billigere flysete. Hun måtte selge senga si for å få råd til mat til barna.

For hundretusener av trygda, pensjonister og lavtlønte finnes det ikke noe ekstravagant forbruk de kan droppe eller noen bufferkonto å tære på. For dem er valget «heating or eating», et fenomen vi kanskje trodde hørte hjemme i Dagsrevyens utenriksreportasjer, men som nå i aller høyeste grad har blitt virkeligheten for mange.

Vi er dessverre nødt til å innse at den sosialdemokratiske livsløgnen om at fattigdom først og fremst er noe som hører hjemme i historiebøkene eller i utlandet, bare ikke stemmer lenger. Fattigdom er igjen blitt et stort og alvorlig problem også hos oss.

Må det være slik? Norge er ikke et fattig land. Tvert imot er problemet i norsk økonomi at det brukes for mye penger.

Både regjeringen og sentralbanken ser det nå som sin hovedoppgave å redusere folks kjøpekraft for å få ned presset i norsk økonomi. Det kan være mange gode grunner til det, men det er verdt å minne om at kjøpekraften er alt annet enn jevnt fordelt i befolkningen.

Det er ikke uføretrygda alenemødre som har skapt boblen i det norske boligmarkedet. De lavtlønte kan ikke få skylda for prisgaloppen på mat. Og det er i alle fall ikke minstepensjonistene som bruker for mye strøm.

Skal man redusere kjøpekraften i befolkningen bør man begynne med de som har mest, ikke velte byrdene over på dem som har minst.

Nå er det alvor. Titusener nordmenn står overfor en vinter de ikke er i stand til å klare uten å få hjelp.

Spørsmålet er om regjeringen har skjønt like mye av de sosiale utfordringene i Norge som InkassoPartner AS. Dersom viljen er til stede er det fullt mulig å redde vinteren for mange nordmenn. Men da må regjeringen gjøre alvor av Jonas Gahr Støres løfte om at «dette budsjettet blir det mest omfordelende i nyere tid».

Det innebærer ikke bare å øke skattene for de rike – det krever en betydelig økning i alt fra barnetrygd til minstesatsene for trygd og pensjon, slik at de som har minst i det minste kan holde følge med prisgaloppen. Ellers blir det kode rød for vanlige folk i vinter.

Publisert hos NRK Ytring lørdag 24. september 2022