Klassekamp ovenfra

I dag samler Næringslivets Hovedorganisasjon alt som kan krype og gå av samfunnstopper til sin årskonferanse i Oslo Spektrum. Mer interessant enn hvem som er til stede, er hvem som glimrer med sitt fravær. For første gang avstår LO fra å delta på NHOs stormønstring. Heller ikke på den tradisjonsrike årsmiddagen på kvelden vil LO-toppene være til stede. I stedet demonstrerer fagbevegelsen utenfor Spektrum både på morgenkvisten og på ettermiddagen.

Stridens kjerne er sykelønn. I forhandlingene om en ny avtale om inkluderende arbeidsliv (IA) har LO lagt til grunn at sykelønnsordningen skal fredes gjennom hele avtaleperioden på fire år, slik den har vært i alle IA-avtaler siden oppstarten i 2001. NHO har på sin side stilt et ultimatum om at sykelønnsordningen ikke skal fredes. De ønsker å holde mulighetene åpne for sykelønnskutt dersom høyresida får flertall på Stortinget fra høsten. Ingen av partene var villig til å gi seg, og resultatet er at vi går inn i 2025 uten en avtale om inkluderende arbeidsliv. Og ikke nok med det: Stemningen mellom de to hovedaktørene i norsk arbeidsliv er nå så dårlig at LO før jul valgte å bryte alt samarbeid med NHO. Det er dramatisk. Men hvem har egentlig skylda?

Skal vi tro kommentariatet er det naturligvis LO som har vært vrange når de ikke har gått med på å kutte i velferdsrettighetene til sine medlemmer. Organisasjonen har blitt stemplet som «taper» av den alltid like nøytrale rikskringkasteren NRK, mens Peggy Hessen Følsvik har blitt sammenlignet med en furten tenåring i Nettavisen.

Men det er jo ikke LO som stiller ublu krav. Tvert imot er det NHO som legger et nytt ultimatum på bordet. Hovedtrekkene i sykelønnsordningen har ligget fast siden 1978, da den ble vedtatt enstemmig av Stortinget. Og selv om sykefraværet har økt den siste tida, hadde vi en tilsvarende topp så seint som i 2009–2010. Den kneika kom vi over uten å kutte i sykelønna, før pilene altså snudde på ny noen år seinere.

Det er ikke LO som stiller ublu krav. Det er tvert imot NHO som legger et nytt ultimatum på bordet

Det radikale her er altså ikke å bevare en ordning vi har hatt i snart 50 år som har brei støtte både på Stortinget og i befolkningen. Det radikale er tvert imot NHOs ultimatum om at muligheten for sykelønnskutt må ligge til grunn for alle framtidige avtaler i norsk arbeidsliv. Dette ultimatumet føyer seg inn i en trend. De siste årene har vi sett en tiltakende radikalisering blant norske kapitaleiere. Oppildnet av høyrebølge både ute og hjemme øyner de nå muligheten til å ta omkamp om helt sentrale deler av den norske modellen.

Vanligvis når folk blir radikalisert, skyldes det avmakt og utenforskap. Men i tilfellet NHO er det omvendt. I takt med at politikerne har gitt etter for kapitaleiernes krav gjennom flere tiår, har klassekampen ovenfra bare tiltatt i styrke.

Det holdt ikke å fjerne arveavgiften og gjøre store kutt i selskapsskatten, nå krever NHO at det må bli tilnærmet skattefritt å være milliardær i Norge. Hvis ikke dette kravet innfris, flytter vi til Sveits! Det holdt heller ikke å kutte 240 milliarder kroner i arbeidsfolks pensjoner, nå krever NHO at vi må kutte sykelønnen i tillegg. Hvis ikke dette kravet innfris, sier vi opp IA-avtalen! Og mens skattene skal ned og velferd skal bort, krever NHO selvfølgelig rause milliardsubsidier til sine medlemmer i form av grønne subsidier. For hvis ikke vanlige folk tar regningen, gidder selvfølgelig ikke kapitalen gjøre noe for å bremse klimaendringene.

Det er mulig Ole Erik Almlid og resten av gjengen i NHO-hovedkvarter på Majorstuen er så fartsblinde at de ikke ser hvor dette ender. Men i realiteten er et stadig mer aggressivt NHO blitt den største trusselen mot den norske modellen.

Publisert i Klassekampen onsdag 8. januar 2025