Intet nytt fra Vestkanten

Vestkantens blandede hylekor setter opp ekstraforestillinger i vår. Refrenget er at LO truer demokratiet med sin ugreie maktbruk. Det er tungt å svelge for mange på borgerlig side at en grasrotorganisasjon med én million medlemmer har tenkt til å bruke kjøttvekta til det beste for sine medlemmer.

Mens Rødt svarer på undersøkelser fra NHO og stiller i debatter hos Civita, nekter både Høyre og Frp i år å svare på spørsmål fra LO. Så rasende er de på fagbevegelsen, de to blå partiene, at de nekter å oppgi hva deres egen politikk er til LOs medlemmer. Det er rett og slett en boikott fra høyresida mot den viktigste organisasjonen i norsk fagbevegelse.

«LO misbruker oss», sier Høyres Henrik Asheim. Stridens kjerne er at LO-leder Peggy Hessen Følsvik har sådd tvil om sykelønnsordningen virkelig er trygg med Høyre i regjering. Noe som ikke er så rart, all den tid Solberg lovet å frede sykelønna også i 2013, før hun etter å ha kommet i regjering la fram et forslag som ville frata titusener av lavtlønte sykepengerettigheter. Det hjelper heller ikke på at Høyre skal regjere sammen med Venstre, som vil ha sykelønnskutt. Eller at både NHO, samtlige borgerlige ungdomspartier og flere av Høyres fylkeslag vil ha kutt i sykelønna.

Men i Asheims øyne er det ikke lov å stille spørsmål ved Høyres løfter til velgerne, bare ved Arbeiderpartiets skatteløfter.

Boikott er ett virkemiddel, fengsel et annet. På vegne av ti selskaper i bemanningsbransjen (og med støtte fra organisasjonen SMB) har stjerneadvokat Nicolay Skarning anmeldt LO for korrupsjon. Påstanden er at de nye innleiereglene er en «utilbørlig påvirkningshandel» mellom Ap og LO. Paragrafen som brukes har en strafferamme på inntil 3 år i fengsel. Jeg vet nesten ikke hva som er verst. At bemanningsselskaper for å sikre sin egen profitt prøver å overstyre norske folkevalgte gjennom rettssalene. Eller at man i 2025 prøver seg med 1925-metoder, der man straffeforfølger fagbevegelsen for å utøve politisk påvirkning. Det skal i alle fall bli spennende å følge rettssaken, om stjerneadvokat Skarning finner en dommer som tar den på alvor.

«I Asheims øyne er det ikke lov å stille spørsmål ved Høyres løfter til velgerne»

Mens det er fritt fram for å ta imot anonyme pengegaver fra sveitsiske skatteflyktninger, ser Frp-leder Sylvi Listhaug det som svært problematisk at LOs medlemmer vedtar åpent å gi pengebidrag til partier på venstresida. Ja, i en debatt i januar stilte hun spørsmål ved om dette kunne være utenlandsk påvirkning av norsk politikk, fordi LO hadde «mange utenlandske medlemmer». Det er også min hovedbekymring, at underbetalte filippinske reinholdere og polske tømrere skal bruke pengemakten til å ta over Stortinget.

Denne våren røyk sikringen for alvor, da LO-kongressen mot sekretariatets innstilling valgte å gi penger til Rødt. «Folk bør fryse på ryggen», sa Norgemester i bompenger for Frp, Geelmuyden Kiese-lobbyist Ketil Solvik-Olsen. Han lider av vrangforestillingen at Rødt vil legge ned alle private bedrifter i Norge. Like hysterisk er Høyres Nikolai Astrup, som advarer mot en «kaoskoalisjon» og at vi får en «rødere, mer radikal, mer skatte-sulten og mer isolasjonistisk regjering».

Men dette handler ikke om Rødt. Det handler om at høyresida ikke tåler LO sin makt i norsk politikk. På høyresida er fagbevegelsen ikke en legitim maktfaktor. Hver gang LO utøver noen form for makt på vegne av sine medlemmer, regnes det som suspekt på grensen til korrupt. Det er bare å konstatere at selv nitti år etter Kriseforliket og Hovedavtalen, sliter store deler av høyresida fremdeles med å godta at arbeidsfolk påvirker politikken gjennom fagorganisasjoner.

Publisert i Klassekampen onsdag 28. mai 2025