Hyvvää kväänikansan päivää! – Gratulerer med kvenfolkets dag!

16. mars er igjen på tide å gratulere med kvenfolkets dag (Kväänikansan päivä)! Dagen har vært en fast merkedag for kvener siden 2014, men har dessverre hatt en tendens til å bli forbigått av den store majoriteten. Takket være kvener over det langstrakte land, ser vi at det er stadig flere som legger merke til dagen, og velger å feire den på egne måte.

Frem til for noen få år tilbake var dette noe jeg hadde et noe relativt distansert forhold til, men i senere tid har jeg lært at dette også er en del av min families historie.

Når jeg blar opp i kirkebøker og folketellinger fra 100 år tilbake, står det merket «finner» i margen på familien min. På svensk side kommer størsteparten av min familie fra grenseområdene til Finland, i det svenske Tornedalen. Familienavnene til mine forfedre var Aumaaho, Soutujärvi og Rantatalo, og lenge ble det snakket kvensk og meänkieli det i familien min.

De siste årene har vært litt av en reise, med mye vondt og godt. Men det har også vært en reise hvor jeg har blitt kjent med deler av min familiens historie og identitet, som tidligere var helt ukjent for meg.

Siden jeg er født og oppvokst i Bergen, har det vært viktig for meg å kunne knytte min kvenske identitet til stedet jeg er fra. Derfor er fint å se at historien om kvener er også en del av Bergens historie.

Bergen kan pryde oss med noe som ikke mange andre steder i Sør-Norge har, nemlig et offisielt kvensk navn på byen vår: Peruna, som er finsk for potet.

Selv om det er en selvfølge at kvener finnes over hele landet, finnes det forestillinger om at kvener utelukkende hører til i Nord-Norge. Dette er selvfølgelig ikke riktig. Fra nyere tid finner man kvener som bosatte seg fast i byen vår etter tvangsevakueringen av Troms og Finnmark høsten 1944, mens man lenger bak i tid finner kvenske handelsmenn som la ut nordfra for å delta i tørrfiskhandelen.

I tillegg kan vi i Bergen pryde oss med noe som ikke mange andre steder i Sør-Norge har, nemlig et offisielt kvensk navn på byen vår: Peruna, som er finsk for «potet».

I 2022 så man det kvenske flagget vaie i Bergen for første gang, da både Bergen kommune og Universitetet i Bergen for første kunne føres opp på lister over institusjoner som flagger på kvenfolkets dag. Det er gledelig å se at både kommunen og UiB velger å gjøre det i år igjen!

Dette er veldig viktig. Det er med på å synliggjøre et folk, en kultur og et språk som lenge har blitt forsøkt utvisket og glemt.

Både på norsk og svensk side tok man frem til midten av 1900-tallet sikte på å utrydde alt språklig og kulturelt som ikke passet inn i glansbildet av den norske nasjonalstaten. Sammen med samene, ble vi omtalt som en del av «den finske fare». Vi ble oppfattet som mulige femtekolonister, som kunne selge ut nordområdene til enten Finland eller Russland.

Internering, diskriminerende handelslover og fysiske avstraffelse ovenfor barn, var ikke uvanlige virkemidler brukt av det offentlige for å knekke det kvenske.

Og det har hatt sin kostnad. For mange er kvener noe man kanskje har hørt om i en historietime på videregående, og for flere er dette første gang man hører at det finnes en egen dag for å feire kvenene. Kvenene har en lang historie i de nordiske områdene, som strekker seg lenger enn den eldste skriftlige kilde om Norge.

Fornorskningspolitikken har forårsaket store brudd i kunnskapsformidlingen mellom generasjonene. Bor man nordpå har man kanskje slekt eller naboer å spørre, men som kven i Bergen er dette vanskelig. Man mangler ressurser og kunnskap om hvor man skal vende seg, og det kan tidvis være vanskelig å være komfortabel i sin identitet. Tvil og mistenksomhet kan være noe som blir rettet mot en, så vel som noe man retter inn mot seg selv.

Det er mye å bære som en ung kven i søken etter egen identitet.

Tross av at mange har spådd kvenenes undergang, fortsetter det kvenske å blomstre. De senere år harman opplevd en kvensk vår, med revitalisering av kultur og språk, og en økt nasjonal bevissthet. Med glede ser vi at stadig flere barn, unge og voksne tar kvenbegrepet tilbake over hele landet. Det gjør det lettere å vite man ikke står alene i søken etter den kvenske identiteten. Dette er mye takket være de kvenske organisasjonenes iherdige innsats for å bevare og utvikle det de i generasjoner har hatt med seg.

Siden årtusenskiftet har kvener, sammen med jøder, skogfinner, rom og romani vært anerkjent som Norges nasjonale minoriteter. Dette er folkegrupper med århundrelange tilknytninger til landet, som har bidratt til å forme den norske kulturarven.

Dette er ikke noe som staten har bestemt for å være snille, men et resultat av de nasjonale minoritetenes harde kamp for anerkjennelse, og mot den århundrelange fornorskningspolitikken staten, skoleverket og kirken har stått for.

Nå er det på tide at både det offentlige og private tar på alvor kvenfolkets kamp, og gir oss en hjelpende hånd i utviklingen av den materielle og immaterielle kulturen vår. Det kommende valget er en ypperlig anledning til å utforme en politikk som er med på å synliggjøre og styrke den kampen kvener over hele landet kjemper.

Et nøkkelpunkt i denne kampen er at støttespillere må utforme politikken sin i samarbeid med det kvenske miljøet, og sikre dem demokratisk innflytelse gjennom effektiv deltakelse i saker som berører dem.

Inntil videre vil jeg ønske alle, kvener og andre, over hele landet, en strålende Kvääniviikko (Kvenuke) og gratulerer med Kvenfolkets dag!

Hyvvää kväänikansan päivää! Hyvvää feirausta Perunasta!

Publisert i Bergensavisen torsdag 16. mars 2023