Hvem skal eie fisken?

Havressurslova slår fast at «dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg», likevel har stadig mer av fiskeriressursene i havet de siste tjue årene blitt samla på stadig færre hender.

Ifølge samme lov heter det at forvaltingen av fiskeriressursene våre skal sikre tre hovedmål: bærekraftige fiskeribestander, samfunnsøkonomisk lønnsomhet, og viktigst vil mange hevde, sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Når Riksrevisjonen i 2020 kom med sin rapport om hvorvidt fiskeripolitikken og kvotesystemet de siste mellom 2004 til 2018 hadde oppfulgt de tre hovedmålene i fiskeripolitikken, bekreftet Revisoren et bilde mange langs kysten, fra Kystopprørere til jentan på fileten, allerede hadde klart for seg. Sysselsetting og bosetting har måtte se seg trumfet av bedriftsøkonomisk lønnsomhet og hensynet til eksportmynt inn i statskassa.

Riksrevisjonen peker på at mens fiskerinæringa har hatt en formidabel øking i verdiskaping og produksjon, har samtlige regjeringer siden 2004 ført en fiskeripolitikk som har gjort at kystsamfunnene ender opp med stadig mindre av denne verdiskapinga.

Struktureringspolitikken har ført til at flere og flere kvoter samles på færre og større fartøy, og at mer og mer penger samles på færre hender. Fisk som kunne skapt arbeidsplasser på mottak i bygder langs kysten, tas opp og fryses på trålere langt til havs, før de eksporteres for videreforedling i Europa eller Asia, uten å ha satt en finne på kaikanten i Vardø, Hammerfest eller Skjervøy. Samtidig er det blitt så dyrt å skaffe seg kvote og fartøy at færre og færre unge får muligheten til å prøve seg som fiskere.

Kystsamfunnet ender opp med stadig mindre av verdiskapinga

I valgkampen 2021 var flere nordnorske profiler i Arbeiderpartiet og Senterpartiet ute og lovte en ny kurs i fiskeripolitikken, og i Hurdalsplattformen ble det også slått fast at regjeringa komme med en ny kvotemelding som sikrer bosetting, aktivitet og lønnsomhet langs hele kysten. Fiskeriminister Bjørnar Skjæran har gjennom våren og sommeren hintet om å få gjennom denne kvotemeldinga i løpet av året.

Men som min gode kollega, stortingsrepresentant for Rødt Geir Jørgensen fra Hadsel i Vesterålen, sa på Kystfiskarlagets årskonferanse – i motsetning til på havet, så kan ikke regjering samfiske med seg selv for å få kvotemeldinga i havn.

Hvis regjeringspartiene mener alvor med en ny kurs i fiskeripolitikken, hvis Støre og Skjæran virkelig er villige til å flytte kvoter fra trålerflåten og til kystfiskeflåten, så har de et historisk stort venstresideflertall bak seg på stortingsbenkene: medregnet Senterpartiet og MDG er 100 av 169 representanter valgt inn for å dra politikken, og fiskeripolitikken, i en ny og omfordelende retning.

I forrige uke viste regjeringa vilje til omfordeling og rettferdighet i oppdrettsnæringa gjennom å varsle grunnrenteskatt – som allerede er flere år på overtid, etter at høyresida og lakselobbyen skjøt den ned i 2019. Regjeringspartiene kan få til samme type rettferdig distriktspolitikk som tjener bygdesamfunn og ikke kvotebaroner i behandlinga av kvotemeldinga gjennom å samarbeide med Rødt og SV.

Med mindre Ap og Sp velger å strukturere seg med høyresida i et bredt forlik. Da kan vi se langt etter endringer som gir mer verdiskapning og sysselsetting i kystsamfunnene langs kysten, hvor fiskeri alltid har vært selve grunnmuren for bosetting. Vi kan se lenge etter en politikk som gjør at kvotan blir på kaia, og at profitten ikke tråles ned til Aker Brygge. Og samtidig kan to regjeringspartier i krise se langt etter å gjenopprette troverdigheta langs kysten i Nordland, Troms og Finnmark.

Publisert i Klassekampen fredag 7. oktober 2022