Full pengegalopp i valgkampen

Med størstedelen av valgkampen i bakspeilet er det bare å konstatere at penger spiller en stadig større rolle i norsk politikk. Aldri før har de borgerlige partiene fått så store pengegaver fra rike mennesker. 135 millioner kroner har Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti fått i valgkampkassa fra rikfolk som vil tjene store summer på kutt i formuesskatten. Det er vesentlig mer enn de rødgrønne partiene har å drive valgkamp for.

Særlig kronerullingen for å få KrF over sperregrensa har vakt oppmerksomhet. I Matteus-evangeliet heter det at man ikke kan tjene to herrer samtidig, og at det derfor ikke går an å tjene både Gud og Mammon. Men i denne valgkampen har Dag Inge Ulstein funnet en måte å innynde seg hos flere av landets aller rikeste menn, mange av dem med et politisk verdigrunnlag langt unna det KrF tradisjonelt har stått for.

Mer alvorlig enn pengestrømmen til de borgerlige partiene er den store mengden pengesmurte påvirkningsoperasjoner som er satt i gang utenfor partipolitikken. Eiendomskongen Ivar Tollefsen har sendt ut oppfordring om å stemme borgerlig til leietakerne i alle de 17.000 boligene de leier ut, mens de 100 ansatte i Oluf Lorentzen har fått et brev fra sjefen om å tenke på formuesskatten og firmaets framtid når de går og stemmer (brevet er for øvrig full av faktafeil om Lorentzens økonomiske situasjon). Her brukes altså eiermakten direkte for å påvirke ansatte og leietakere til å stemme i tråd med kapitaleiernes interesser.

Alle pengene til tross, er det fremdeles helt dødt løp på målingene

Organisasjoner som Aksjon for borgerlig valgseier og firma som Christen Sveaas’ Kistefos har brukt store summer på reklamekampanjer for borgerlig flertall. Det samme har også en rekke anonyme aktører gjort på sosiale medier, blant annet kontoen «Occultus Spiritus», som med store penger og et falskt telefonnummer står bak spredningen av en rekke virale videoer om «Juge-Jonas». Og de siste dagene har også titusener av husstander over hele landet opplevd å få oppfordringer om å stemme taktisk på Venstre eller KrF i postkassen fra en anonym avsender.

Alle pengene til tross, er det fremdeles helt dødt løp på målingene. Kan hende har til og med det ensidige maset om formuesskatten vært mer til skade enn til gagn for de blå. Men på sikt er det ingen tvil om at penger i politikken vil utfordre folkestyret. Det er et grunnleggende prinsipp i vårt demokrati at det er de likt fordelt stemmesedlene, og ikke de ulikt fordelte pengesedlene som skal avgjøre hvem som får styre. Allerede i dette valget har vi sett hvordan landets superrike har fått sette dagsorden gjennom hele valgkampen. Det kan vanskelig forstås på noen annen måte når partilederne har brukt mer tid på å diskutere formuesskatten for de få enn matprisene for de mange.

På store deler avhøyresida virker det til å være etablert en holdning om at penger ikke lukter. Men også de borgerlige partiene bør være bekymret for en utvikling der kapitaleierne i praksis får styre hele den politiske dagsordenen i landet vårt. Vi er alle sammen enige om at vi ikke ønsker en amerikanisering av norsk politikk, der penger blir avgjørende. Men dersom vi skal hindre en slik utvikling, må vi ta noen grep.

Et første forsiktig skritt er allerede tatt med forbudet mot anonyme partigaver, som regjeringen har innført etter forslag fra Rødt. Men vi bør også se på en generell begrensning av hvor mye partiene kan motta i støtte fra både privatpersoner og organisasjoner. Samtidig må reglene strammes inn slik at anonyme aktører ikke kan pumpe ut reklame i både sosiale medier og folks postkasser. Et minstekrav til alle politiske kampanjer, er at de som betaler for dem også står fram med fullt navn.

Publisert i Klassekampen onsdag 3. september 2025