Forskjell på fisk og folk

Denne høsten deltar skattebetalerne i en storstilt dugnad for landets laksegiganter. I sin desperate kamp mot å betale mer skatt har Lerøy Seafood og Salmar de siste to ukene sendt ut 1200 permitteringsvarsler. Skal vi tro selskapene kommer permitteringene på grunn av grunnrenteskatten på oppdrett, som truer med å beslaglegge en brøkdel av superprofitten i næringen. Med andre ord er vi vitne til en kampanje der et knippe store selskaper kynisk bruker permitteringer for å tvinge de folkevalgte i kne.

Regningen for kampanjen sender laksebaronene rett til Nav. Av en eller annen grunn har oppdrettsnæringen fått samme gunstige permitteringsordninger som villfiskindustrien. Det er som kjent like vanskelig å vite hva man får når man fisker i merd som når man fisker på åpent hav. Mens andre bedrifter selv må ta regninga for permitteringer de første 15 dagene, stepper Nav derfor inn fra dag én når Lerøy eller Salmar truer med å sende sine ansatte på dør.

Det gjelder også når permitteringene skjer på tvilsomt grunnlag, slik de gjør nå. Flere ledende økonomer har satt spørsmålstegn ved hvorvidt det er gyldig grunn for permitteringer at et forslag til nye skatteregler ligger på høring. I DN i går etterlyste forskerne Simen Markussen og Oddbjørn Raaum en offentlig begrunnelse fra Nav for hvorfor de uten videre har godtatt den siste tidas permitteringer i lakseindustrien. I den grad man kan kalle svaret fra Nav et svar i det hele tatt, kan det oversettes til at de stoler på laksegigantene og har tillit til at behovet for permitteringer er reelt. Noen videre undersøkelser av saken synes det ikke som om Nav har det funnet nødvendig å gjøre.

Mens de rike vises grenseløs og naiv tillit, møtes de fattige med mistenksomhet og mistillit

Videre undersøkelser finner Nav derimot tvingende nødvendig når fattige mennesker søker sosialhjelp. I møte med folk i nød er tilliten som Gustav Witzøe og hans milliardkonsern nyter godt av som blåst bort.

«Du må vrenge hele livet ut på vranga», sa AAP-aksjonens leder Elisabeth Thoresen nylig her i aviser. Før Nav er villig til å utbetale de rundt 6550 kronene man kan få i måneden i sosialstønad, ber etaten om å få se alt fra husleiekontrakt til kontoutskrifter. Mange må selge fast eiendom eller bil før de kan få hjelp. Og har den som søker fått vipset noen hundrelapper fra en slektning, risikerer han å bli avkortet krone for krone mot sosialhjelpen.

Det er ikke første gang vi ser at den vanligvis så mistenksomme staten åpner lommeboka på vidt gap bare de som ber om hjelp er rike fra før. Under pandemien ble det pøst penger inn næringslivet, uten krav og betingelser. Rundt en tredel av kontantstøtten den gang gikk til bedrifter som uansett ville gått med overskudd. Louis Vuitton fikk for eksempel 30 millioner kroner i støtte fra skattebetalerne, selv om selskapet tjente gode penger uansett. Og mens Nav vanligvis vil forfølge en trygda til helvetes porter for å få tilbake en krone som er kommet på avveie, var det frivillig for bedriftene å betale tilbake hvis de hadde fått for mye koronastøtte. I «På bunnen og blakk» skriver George Orwell om hvordan vår overtroiske «frykt for massene» er basert på en tanke om at det finnes en eller annen «mystisk, grunnleggende forskjell mellom rik og fattig».

Denne overtroen ser dessverre ut til å ha blitt en slags statsreligion i Norge. Mens de rike vises grenseløs og naiv tillit, møtes de fattige med mistenksomhet og mistillit. Mens de rike må få bonuser og belønninger for å arbeide hardt, må de fattige straffes med mindre for å motiveres i jobb. Og mens Nav og politikerne gladelig stiller opp og tar regninga for en laksebaron i nød, må en sosialhjelpsmottaker vri livet sitt på vranga for å få noen kroner i støtte.

Publisert i Klassekampen onsdag 23. november 2022