Fornuft og følelser i finans­bransjen

Bankøkonom Harald Magnus Andreassen i Sparebank1 Markets har hatt et slags anfall i Finansavisen. I et intervju går han til angrep på milliardæren Øystein Stray Spetalen og undertegnede. Vår forbrytelse? Vi har begge tillatt oss å ha meninger om rentepolitikken i Norge, meninger som på hver sin måte avviker fra Andreassens egne. Det er visst ikke innafor. Hør bare her:

«Diskusjonen er helt horribel. Folk har begynt å få lov til å føle. Jeg er i harnisk over dette føleriet. Det er ikke lenger realitetene som styrer. Nå har politikere også begynt å føle. Det er skremmende og uansvarlig»

Andreassen selv, derimot, ser ut til å ha full kontroll over sitt eget følelsesliv. Selv er han bare representant for den rene fornuft, som tydeligvis er konsentrert i analyseavdelingene til de samme bankene som tjener grovt på at renta settes opp. Men dessverre er det ikke alle som aksepterer den sunne fornuft lenger. Folk, og til og med folkevalgte, har begynt å mene noe om pengepolitikken. Skandale, ifølge Andreassen:

«Det er ikke fakta i økonomien som bestemmer hva folk mener om økonomien lenger, men om det passer med forhåndsoppfatningen deres.»

Andreassen selv, derimot, ser ut til å ha full kontroll over sitt eget følelsesliv

Men slik er det bare for oss vanlig dødelige, selvfølgelig. Andreassen selv har ingen forhåndsoppfatninger, annet enn «fakta i økonomien», som han og Sparebank1 Markets får presentert hvert kvartal i form av steintavler oppe på Sinaifjellet.

Harald Magnus Andreassen tar feil på minst tre punkter. For det første pågår det en livlig debatt fagøkonomene imellom om hva prisveksten skyldes og hva som skal til for å stogge den. Olav Slettebø i Statistisk sentralbyrå, Knut Røed ved Frisch-senteret og sjeføkonom Roger Bjørnstad i LO er tre eksempler på økonomer som på faglig grunnlag har utfordret Norges Bank og deres rentebeslutninger.

For det andre er rentenivå et spørsmål om interessekamp. For LO, som representerer én million arbeidsfolk, er det avgjørende å sikre full sysselsetting, slik at ikke arbeidskjøperne kan bruke arbeidsløshet for å presse lønningene ned. For NHO, som representerer motparten, er litt «ledig kapasitet» (les: arbeidsløshet) i økonomien ikke å forakte. For banker som den Harald Magnus Andreassen jobber for, har økt rente vist seg å være gode penger. Mens for huseiere og leietakere betyr økt rente en økonomisk dobbeltstraff på toppen av de øvrige prisøkningene.

For det tredje er pengepolitikk akkurat det det høres ut som, nemlig politikk. Det er ikke Stortinget som skal bestemme renta, men det er politikerne på Stortinget som bestemmer hvordan renta settes. Ingen sentralbank er «uavhengig» i den forstand at den ikke til syvende og sist er underlagt landets regjering, og dermed også storting. Det er for eksempel politiske beslutninger som ligger bak at inflasjonsmålet er på to prosent, og ikke på 2,5 prosent, slik det var fram til 2018. Slik må det nesten være all den tid vi lever i et folkestyre. Sånn er det bare, enten det sårer følelsene til Harald Magnus Andreassen eller ikke.

Det er en vanlig hersketeknikk å framstille sine egne meninger som fakta, og andre meninger som følelser. Ikke minst i debatter om økonomisk politikk. Men en åpen og fordomsfri debatt om pengepolitikk er ikke en svakhet, men en styrke i et hvilket som helst demokrati. I den debatten forblir min mening at det ikke er hensiktsmessig å bekjempe importerte prissjokk som følge av krig i Ukraina og i Iran, ved å straffe norske arbeidsfolk med dyrere lån og økt arbeidsløshet.

Publisert i Klassekampen onsdag 13. mai 2026