Foreldrekroppen

Det har gått en debatt om foreldrepermisjon i denne avisa den siste uka, og i påfølgende kommentarfelt på internettet. Det er en debatt som gjentas med jevne mellomrom.

Dessverre gikk den fort rett i skyttergravene igjen.

Og det er kanskje ikke så rart. Etter å ha bært fram, eller sett noen vi er glade i bære fram, ungene vi elsker så høyt som bare milliarder av år med evolusjonært reproduksjonsinstinkt kan få til, etter at kroppene våre har vært gjennom en metamorfose – som for noen gir kroppen varige skader – er det ikke så lett å legge alle følelser på hylla og debattere feminisme og moderskap på en måte som om det ikke var noe som angikk oss personlig.

Frigjøring er å forandre verden, ikke folks kropp, skreiv Ida Jackson i Klassekampen 4. desember, i sitt svar til Carline Tromps kommentar 2. desember. Men hva er målet for frigjøringa?

Jeg tror vi er enige om at det er et mål at de ungene som blir født, skal få de beste forutsetningene for å leve gode og trygge liv. Og jeg tror vi er enige om at velferdsstatens ordninger for den gravide, for den som nettopp har født, for babyen og omsorgspersonene, og for ungene i barnehagen ikke er bra nok i dag. Men hva er det beste for barna? Der er det ingen biologisk fasit.

Mennesker i ulike samfunn har organisert omsorgen for barna ekstremt forskjellig, som evolusjonsbiolog og antropolog Sarah Hrdy ser på i sin bok (som alle må lese), «Mother Nature. A History of Mothers, Infants and Natural Selection». Hun viser til Efé-folket i DR Kongo, der en fire måneder gammel baby i snitt er hos moren sin 40 prosent av dagen. Resten tilbringes hos andre omsorgspersoner, opp mot 14 i løpet av en dag. Hun viser også til praksisen med å sette bort barna til ammer i 1700-tallets Europa, og massedødeligheten det førte til. Den eneste biologiske fasiten vi kan lene oss på, er den at vi reproduserer oss og fører genene videre; det har mennesket stort sett klart til alle tider og overalt. Men det er jo ikke godt nok. Vi vil ha gode liv i tillegg, både for voksne og barn.

Frigjøring er å forandre verden. Og jeg vil ha en verden der det er forståelse for at den gravide går gjennom store fysiske og psykiske påkjenninger, og hvor det er tilrettelagt for det; en verden der alle som vil, kan få barn uavhengig av funksjonsvariasjon, og får hjelp til å være gode foreldre, hvor man ikke er avhengig av en funksjonsfrisk forelder som kan ta de største byrdene. Men jeg vil også ha en verden som er frigjort fra tanken om at det ene kjønnet er en bedre omsorgsperson. Og der er vi ikke i dag.

Det enkleste er å la mor ta hele pappapermen. Men det er ikke det riktige

Kroppene er ikke likestilte når den ene nettopp har født. Men etter hvert, og stort sett innen syv til åtte måneder, blir de fleste kropper det. Likevel er det kvinnen i et tradisjonelt heterofilt par som tar de største omsorgsoppgavene. Klassekampen skreiv om dette i mars i fjor, og viste til at det i 84 prosent av husstandene er kvinnene som bruker mest tid på å organisere de praktiske oppgavene i familien og husholdningen. Velkommen til det tredje skiftet: det mentale ansvaret for at livet går sånn noenlunde i hop.Dette i tillegg til at begge foreldre i dag stort sett er i full jobb, og at kvinner fremdeles bruker mer tid på husarbeid enn menn. Dette vil jeg at vi skal frigjøre oss fra.

Ingen frigjøringskamper har kommet av seg selv. Og det gjør ikke kampen for at omsorgen skal være kjønnsuavhengig heller. Det er fremdeles sånn at de færreste menn tar ut mer enn sin kvote av permisjonen. Fedrekvota er noe av det viktigste vi har klart å kjempe fram de siste årene, og jo mer far tar seg av de tidlige omsorgsoppgavene, jo mer likestilte blir paret, jo mer frigjorte fra kjønnsstereotypiene blir vi. Og det tror jeg er det beste for barna.

Løsninga på at noen fødende kropper ikke kan gå tilbake til jobb etter syv til åtte måneder, er ikke å endre pappapermen. Det er å gi fødekroppen bra nok helsehjelp fra begynnelsen av, og en sykemelding der det er nødvendig. Løsninga på at arbeidslivet er så jævlig at mor heller vil ha ulønna perm enn å gå tilbake til en hektisk arbeidsplass, er å endre arbeidslivet, ikke pappapermen.

Det betyr ikke at vi ikke skal legge til rette for at par med ulik grad av funksjonsvariasjon kan få fordele permen på en litt annen måte. Men fram til flere fedre tar mer perm, må de tvinges til å ta sin kvote. Det enkleste er å la mor ta hele pappapermen. Men det er ikke det riktige. Det riktige er å kjempe fram seks timers arbeidsdag, kjempe fram flere ansatte i de yrkene folk ikke orker å komme tilbake til etter fødsel, og kjempe fram en mye bedre barselsomsorg.

Publisert i Klassekampen fredag 10. desember 2021.