Fattigdom tar ikke ferie

Mandag kom jeg tilbake fra en tre uker lang ferie. I alle fall i deler av ferien klarte jeg å skru av mobilen, så jeg følte meg både uthvilt og ganske rusten da jeg åpnet kontoret mitt på Løvebakken. Ikke bare manglet jeg nøkkelkortet, som lå hjemme i Stavanger, men jeg hadde heller ikke nevneverdig mange ideer på blokka.

Hvor brant det? Hva var de store sakene i Norge sommeren 2023? Hvor skulle jeg kaste mine krefter inn nå?

Klokka rakk å bli 08:57 før jeg fikk svar, i form av en større sak hos TV2. De fortalte om den sykemeldte alenemora Lina Berntzen (40) som hentet sin første matkasse i desember, og som siden har blitt ganske fast i matkøen hos organisasjonen Mathopen i Bergen – både som mottaker og som utdeler.

Hadde det vært opp til meg, så hadde vi samlet landets folkevalgte i et rom i morgen den dag og låst alle dørene

Berntzen er ikke alene. Tall fra Sifo like før sommeren viste at over 100.000 norske husstander har vært i matkø i løpet av siste halvår. Matsentralen anslår på sin side antallet nordmenn som trenger mathjelp til 115.000.

Ingen av disse tallene vekket nevneverdig oppstyr da de kom, ganske enkelt fordi vi for lengst har blitt vant til dem. For bare noen få år siden ville nordmenn flest ment at matkøer var noe vi hadde utrydda. Nå er matkøer blitt så vanlige at de knapt er verdige notiser i avisene.

Fattigdom tar ikke ferie. Tvert imot opplever mange større økonomiske problemer i ferien. Det er ikke så enkelt å ha barn når en softis med strøssel kan koste mer enn dagens matbudsjett. Og fordi de frivillige på matutdelingene også skal ha (sin velfortjente) ferie, holder mange av dem stengt i juli.

Ferie tar derimot det norske Stortinget, som er stengt i 108 dager fra juni til oktober. Nå blir det riktignok feil å si at vi 169 som er valgt inn på Løvebakken, tar oss fri i fire måneder – for det gjør vi ikke. Når Stortinget holder stengt, reiser vi i stedet mye rundt og besøker folk og foreninger.

Men stortingsrepresentanters private ferievaner er ikke av nevneverdig interesse i denne sammenhengen. For uansett hvor hardt vi jobber på gater og torg i sommer, møtes ikke Stortinget igjen før 2. oktober. Unntaket er hvis det oppstår en nasjonal krise. Og 100.000 husstander i matkø regnes tydeligvis ikke som krise nok for velferdsstaten Norge.

Kirkens Bymisjon, som vurderer å legge ned sin matutdeling fordi de er redde for å sy puter under armene på politikerne, ba like før sommeren regjeringen om å nedsette krisestab mot fattigdom. Svaret var nei. Regjeringen har ikke planer om å foreta seg noe ekstra for å få bukt med matkøene i sommer. De viser i stedet til statsbudsjettet, som blir vedtatt en gang seint i desember. Fram til nyttår får de frivillige bare gjøre så godt de kan.

Det triste er ikke at Stor­tinget holder stengt i fire måneder mens stadig flere nordmenn mangler penger til mat. Det triste er dessverre at det kanskje ikke ville hjulpet all verden om de folkevalgte hadde avbrutt ferien uansett. De store partiene har fått mulighet etter mulighet til å gjøre noe for å løfte folk ut av fattigdom siden problemet med voksende matkøer først ble en stor sak i offentligheten våren 2021. Men det har foreløpig blitt med småpenger. Det er så langt ikke flertall for å bruke de store pengene på den store oppgaven det er å løfte titusener av nordmenn ut av såkalt matfattigdom.

Hvor mange nordmenn må stå i matkø før fattigdomskrisa går opp for de store partiene? 200.000? 300.000? 500.000? Det er ikke godt å si. Men hadde det vært opp til meg, så hadde vi samlet landets fremste folkevalgte i et rom i morgen den dag og låst alle dørene. Så fikk vi heller sitte der inne til vi var blitt enige om et troverdig svar på at så mange i et av verdens rikeste land mangler mat å sette på bordet.

Publisert i Klassekampen onsdag 19. juli 2023