Rødt-bloggen

Farlig folkestyre

Skal vi tro de mest markskrikerske på høyresida, sto Norge nylig på randen av en «institusjonell krise».

Foto: Ihne Pedersen.

Trusselen kom fra de folkevalgte, som ville mene noe om hva slags økonomiske bindinger en sjef for Oljefondet kan tillate seg å ta med inn i jobben. Krisa for rettsstaten ble avblåst da Lovavdelingen konkluderte med at det var fullt lovlig å ta affære i Tangen-saken. Siden har det vært underlig stille fra flere av dem som var mest alarmistiske i forrige uke. Det kan nesten virke som om noen synes det er viktig å hegne om rettsstaten bare så lenge lovene tolkes på en måte som støtter opp om det utfallet de selv ønsker. Men det skal ikke jeg spekulere i.

Derimot er det interessant å merke seg hva slags argumentasjon som ble brakt til torgs i de paniske dager i forrige uke da rettsstaten sto for fall. Minervas redaktør Nils August Andresen var en av dem som blåste aller høyest i tåkeluren.

I en kommentar med den Google Translate-inspirerte tittelen «Et styre av lover» («Rule of law»), gikk han til torgs mot Tangens kritikere i partiet Rødt. Vi står for noe Andresen kaller «det uinnskrenkede folkestyre». Det er er altså et system «der alt er politikk og politikere når som helst derfor kan vedta hva som helst om en hvilken som helst jobb, så lenge det er et ‘viktig politisk spørsmål’». For eksempel ved å mene at politikere skal bestemme hvem som er «nyhetsredaktør i NRK eller programleder i Debatten». Man kan si mye om Nils August Andresen, men god fantasi er han velsignet med.

Vel så livlig fantasi har statsråd Sveinung Rotevatn (V). På Twitter følger han opp med å spørre:

«Demokrati, i tydinga fleirtalet skal kunne bestemme alt uavhengig av mindretalsvern, kvalifiserte fleirtallskrav i Grunnlova, vern mot tilbakevirkande kraft etc, er dei aller færraste for. Er Raudt?».

Nå skal vi plutselig være en slags demokrati-ekstremister

Det burde egentlig være unødvendig å skrive dette, men meg bekjent tar ingen til orde for «uinnskrenket folkestyre» av den typen Andresen beskriver. Det finnes heller ingen som ønsker at «fleirtalet skal kunne bestemme alt uavhengig av mindretalsvern», slik Rotevatn etterlyser. Eller at politikerne skal bestemme hvem som får lede NRKs Debatten, for den del.

Derimot finnes det en rekke konkrete uenigheter om grensene for folkevalgt styring. For eksempel om sentralbanken bør være «uavhengig» som i dag, eller politisk styrt, slik den var fram til midt i 1980-årene. Tilsvarende finnes det en stor bekymring, artikulert for eksempel i Maktutredningen, om at folkestyret er i forvitring. I alle demokratier pågår en kontinuerlig makt-omfordeling mellom statsmaktene. De siste årene har vi sett at jussen har styrket seg på bekostning av politikken gjennom såkalt rettsliggjøring. Parallelt har vi fått en markedsvending som har svekket de folkevalgtes innflytelse over økonomien. Dette bekymrer venstresida.

Å finne den riktige balansen her er vanskelige spørsmål, som det kunne vært mulig å ha interessante debatter om. Men det får vi aldri så lenge høyresida hamrer løs på stråmenn som «uinnskrenket folkestyre».

Frykten for venstresidas «uinnskrenkede folkestyre» er dessuten dypt ironisk. I alle år har vi fått høre at vi er tilhengere av diktatur. Nå skal vi plutselig være en slags demokrati-ekstremister i stedet. Eller snarere, samtidig: Vi er på en og samme gang apologeter for partidiktatur à la Sovjet, og tilhengere av det «uinnskrenkede folkestyre»! Hvordan er dette mulig? Kanskje fordi Civita og Minervas kritikk av venstresida egentlig har handlet om noe annet enn demokrati og diktatur hele tida. Da blir det nemlig ikke så farlig hvilket påskudd man bruker fra uke til uke.

Publisert i Klassekampen 27. august 2020