Etterlyst: Statsminister

Det var først da jeg så Danmarks statsminister Mette Frederiksen tale til det danske folk onsdag kveld at jeg virkelig forsto hvor usynlig vår egen statsminister har vært i corona-krisa. Frederiksen var tydelig og tillitsskapende, ikke helt ulik Jens Stoltenberg i dagene etter terroren 22. juli. Frederiksens budskap ikke til å ta feil av:

«Folks atferd blir avgjørende for om spredningen ikke blir verre. Vi bør heller gjøre noe i dag enn i morgen».

Kontrasten til vår egen statsminister er skrikende. Erna Solberg har kommet halsende to skritt bak gjennom hele corona-krisa. I stedet for å stå fram som en samlende landsmoder, virker Høyre-lederen mest irritert over at det blir etterlyst klarere råd og mer omfattende tiltak fra nasjonale myndigheter.

Erna Solberg har strøket til statsminister-eksamen på minst tre områder de siste ukene:

For det første har regjeringen skjøvet kommunene foran seg i kampen mot corona-viruset. Cruise kan stå som et tydelig eksempel. Fremdeles har vi ikke fått noen nasjonalt forbud mot å slippe cruisepassasjerer i land i norske havner. Regjeringen har ikke en gang kommet med noe klart råd til kystens mange cruisehavner. I stedet er det kommunene selv som må gå foran.

I Stavanger og Bergen la vi ned forbud mot å slippe cruisepassasjerer i land tidligere denne uka. De fleste havner vil nok følge etter, men hvor er egentlig regjeringen? Hvorfor er det opp til hver enkelt havn å ta disse avgjørelsene?

Vi er i ferd med å få samme situasjon i Skole-Norge. Den lille kommunen Samnanger har allerede stengt skolene og sendt alle barn hjem. Flere kommuner vil følge etter. Men hva gjør regjeringen? Lite eller ingenting. For kommunepolitikere landet over er det utrolig frustrerende at ikke statsministeren, som har det overordnede ansvaret for beredskapen her i landet, går foran og gir klare råd og anbefalinger om skolene bør holde åpne eller ikke.

Det har gått så langt at medisinske eksperter, som for eksempel overlege Mads Gilbert, nå ber storbyene gå sammen og ta felles initiativer utenom nasjonale myndigheter. Flere og flere gir nå rett og slett opp at regjeringen og Erna Solberg skal ta ledertrøyen.

Kommune-Norge har gjort enorm jobb i møte med corona-viruset. Men det skal ikke være opp til små og store kommuner, med presset økonomi og begrenset handlingsrom, å bekjempe en pandemi. I krisetider må staten og regjeringen gå foran. Erna Solberg har i stedet kommer halsende etter, til tross for at hun og Høyre i opposisjon var svært så høye og mørke i sin kritikk av Jens Stoltenberg og de rødgrønnes evne til å takle nasjonale kriser.

Vi snakker her om en regjering som har holdt seg med både egen folkehelseminister og egen beredskapsminister. Hva dreiv egentlig disse statsrådene med, utenom å dempe indre konflikter på borgerlig side?

For det andre er regjeringen i ferd med å gå i oppløsning. Det er sikkert slitsomt å være Venstre-leder og kunnskapsminister når partiet ikke har tillit til deg. Men situasjonen er nå den at vi ikke vet hvem som er kunnskapsminister i Norge i morgen. Blir det Trine Skei Grande? Eller blir det noen helt andre?

Det skaper ikke akkurat trygghet for skoler og barnehager i en situasjon hvor svært mange er usikre på om de skal stenge ned eller ikke. Det sier noe om Erna Solbergs manglende autoritet overfor sine samarbeidspartnere at hun ikke har vært i stand til å sette lederkrisa i Venstre på vent fram til den verste krisa er blåst over. Det siste landet trenger midt oppi corona-krisa er nye runder med borgerlig kaos i regjeringspartiene.

For det tredje har Erna Solberg vist en totalt manglende evne til å kommunisere tydelig med sitt eget folk. Nå er tida inne for en landsmoder som virkelig står fram og betrygger folk. Som maner til dugnad og samhold. Som gjør klart for kommuner og bedrifter at den norske regjeringen skal være der for dem. Som sprer trygghet og bekjemper unødvendig panikk.

Har Erna Solberg virkelig gjort noe av dette? Foreløpig virker det mest som om statsministeren har blitt dratt etter håret inn i alle situasjoner hvor hun har snakket om corona-viruset. Den tydeligste beskjeden hun har gitt de siste ukene er om lederstriden i Venstre, og det er tross alt ikke den største krisa vi har for øyeblikket.

Som statsminister har Erna Solberg overlevd på en “vente å se”-holdning der hun har latt indre konflikter i regjeringen og vanskelige saker spille seg ut før hun har kommet skikkelig på banen. Å ha is i magen er en god egenskap for en statsminister. Men ikke i alle situasjoner. Nå befinner vi oss i en nasjonal krise. Kommune-Norge etterlyser svar. Medisinske eksperter etterlyser tydeligere tiltak. Folket etterlyser lederskap.

I opposisjonen kunne vi sikkert bare gnidd oss i hendene over at regjeringen snubler videre og demonstrerer for all verden at den ikke er egnet til å styre landet. Men dette handler faktisk ikke om politikk. Det handler om liv og helse, og om nasjonens sikkerhet.

Det er i sånne situasjoner vi trenger en statsminister. Det er synd at vi ikke har en akkurat nå.

Publisert på VG Nett 12. mars 2020.